Jeg har nå fått tak i, og installert, en Apple Wireless Mouse. Det tok meg ca 7 sekunder å skjønne at den er fullstendig ubrukelig. Den er frekk og sleek og alt det der, og den bruker blåtann, så du slipper å ha en kjepp stikkende ut av USB-porten. Den er også lett å sette opp, som alt annet på Mac, bortsett fra det som er vanskelig. Jeg åpnet Opera, og lente meg fornøyd tilbake med et lurt blikk mot den forhatte trackpaden som har forpestet hele livet mitt som Mac-bruker, og skulle se over dagens nyheter. Jeg skjønte umiddelbart at jeg hadde gjort en tabbe.

Av gammel vane lot jeg langfingeren skli bakover langs fronten på musen, akkurat som jeg ville gjort på min trofaste Logitech, men ingenting skjedde. Panikken tok meg, og hjernebarken prøvde febrilsk å sette inn refleksen jeg har lagt meg til når jeg har brukt trackpaden, som er å scrolle med to fingre, men kunne ikke finne noen måte å gjøre dette på. Slukøret måtte jeg ty til å flytte pekeren ut til siden, ta tak i scroll-baren, og flytte den manuelt. Helt jævlig. Og som om ikke det er nok er faen meg dingsen ustødig og hakkete også, selv på underlag jeg vil anta er bra for den optiske dingsen å lese.

Så hva er grunnen til at Apple lager denne saken med bare en knapp og ingen scrolling? Det kan i allefall ikke være fordi de er for dumme til å lage en ...

Jepp, helt sant. I bursdagselskapet til Lena banket jeg (og litt Camilla) Silje, Lena og Svein i Scrabble. Svein er imidlertid unntatt for ansvar, fordi han var opptatt med pizza og øl. En fullgod unnskylding. Dermed er dette et sviende nederlag for Dragvoll-mafiaen. Hihi.

Jeg oppsummerer de råeste øyeblikkene:

Tor: Jeg har en dristig to-trinns plan som vil nette oss en bøtte poeng
Camilla: Er det ikke litt risky å satse på en to trinns plan? De kan ødelegge det andre trinnet.
T: Jeg tror de er for udugelige til det.

Og jommen fikk jeg ikke rett. Ved først å skrive BRA fikk jeg plassert en B slik at jeg etterpå kunne skrive BÅS på en tredobbelt ordpoeng. Homerun!

Jeg fikk naturligvis min straff for slik oppførsel. Siden de andre gikk med på å spille Scrabble måtte jeg etterpå bli med på Sokrates. For de som ikke er kjent med spillet er det et spill med filosofispørsmål, og merkelige regler. Spørsmålene later til å være laget av folk som ikke har peiling på noe, kanskje ikke filosofi en gang. Camilla og Silje tror det er et morsomt spill for alle som har hatt ex.phil., men greier ikke å innse at jeg brukte to dager på ex.phil. for snart to år siden, mens de har daglig befatning med realaterte emner. Jeg oppsummerte spillet slik til Svein, som aldri hadde spilt det før:

Vi flytter rundt på uforståelig vis, og får rare spørsmål som kanskje ikke har ekte svar, før noen erklærer at de har vunnet. Det er nesten som å se på serbokroatisk TV en time, for så å få vite at du har tapt.

Og det var alt jeg hadde å si i kveld.

-Tor Nordam

Jeg har lovet spennende beretninger fra Oslo. Dessverre er det lite som kvalifiserer til spennende. Det skjer ting, artige ting, men ingenting som utgjør en god historie. Dessverre. Men i dag så jeg Edith Carlmars ”Ung flukt” på kinoteket, en fin film (med dynamisk plot, levende karakterskildringer og den 21 år gamle Liv Ullmans nakne bryster!), men mest må jeg anbefale selve kinoteket.

Nå når kinoprisene nærmer seg tusen milliarder kroner per billett, og hun der Moræus-Hanssen går ut med at de må kapre kunder ved hjelp av enda høyere priser, er Deichmanskes utlåns-kinosal et ikke bare utmerket, men helt fabelaktig alternativ. Ingen bruker det, så det er alltid ledig. Man sier bare fra at man vil låne kinosalen, så sier de ”Å, du vil låne kinosalen, det er greit. Ta med deg så mange du vil, eller vær helt alene”. Så kan man ta med seg så mange man vil, eller være helt alene, og disponere en helt ok, litt større enn liten kinosal med et herlig utvalg filmer i alle sjangre og aldre, så som gamle og nye spillefilmer, gamle og nye informasjonsfilmer (de gamle er selvsagt fremdeles best), og eldgamle reklamefilmer (de nye er det jo selvsagt ingen som oppsøker frivillig). I ettertid viste det seg at utvalget er det samme som her, og at det også kan streames hjem til din egen PC.

Så i dag så jeg altså en festlig infofilm om Island, en rekke gamle reklamefilmer med slik herlig overbevisende stemme som gjør selv ...

Calvados er brennevin laget av epler og/eller pærer. Man destillerer cider to ganger, og får en blank sprit som dufter friskt av frukt (og av sprit), som man lagrer på eikefat i noen år. Nesten som cognac, bare med frukt i stedet for druer. Calvados er også tilsynelatende hipt og kult. Jeg sakser fra Vinomopolets kundemagasin, Vinbladet:

10 TING DU BARE MÅ VITE OM CALVA

Det er ikke bare i Cognac at brennevinet nå blir fruktigere, mer transparent og uten sminke. Det samme skjer i Skottland og i Normandie. Calvados uten tilsetninger finner du i Vinmonopolets hyller fra juli. Her er 10 ting du bør vite om calvados, hvis du vil følge med:

1)
Calvados er et område ved normandiekysten i Nord-Frankrike.

2)
Calvados er et brennevin laget av destillert eplecider (og evt. noe pære).

3)
Å si calvados er det samme som å si automobil. De hippe sier calva.

4)
Calva er som oftest best ung og fruktig.

5)
En ung calva skal lukte og smake av nypresset eple- og pæremos.

6)
En lagret calva skal fremdeles være fruktig eple- og pærepreget.

7)
En avkjølt calva er den helt riktige aperitiffen på en sommferst.

8)
En avkjølt calva er det helt riktige å ha i glasset hvis du har laid-back holdning og en hvit lindress...

9)
Og, ja: calva bør serveres avkjølt, for å fremheve det unike ved calva: Fruktigheten!

10)
Lørdag 2. juli slipper Vinmonopolet løs flere spennende, nye calvare i bytikkhyllene.

(Tekst: Edvard Chr. Falchenberg)

Det ...

Nei, dagens spalte handler ikke om utagerende livsførsel i Italia, den handler rett og slett om ting bygget av av stein. I Italia, og sikkert egentlig i de fleste ikke-nordiske land, er det temmelig uvanlig å bygge hus av tre. Tretelt, som min far kaller det. (Bilde av huset vårt kan du se her.) Nei, det er tvert i mot vanlig å bygge i stein, om man bygger hus, kirke, tårn, eller bare en liten mosaikk. Dette så jeg mye av da jeg var i Italia, og jeg tok jammen en del bilder av slikt også, og i dag presenterer jeg noen av dem.

Det første er et bilde jeg tok på en byggeplass, av det som formodentlig er den lokale varianten av Leca-blokken. Som byggevare-freak kunne jeg godt tenke meg å løfte litt på en slik og kjenne på tyngden og overflaten og slikt, men jeg greide ikke å manne meg opp tilstrekkelig til å snakke med de italienske bygningsarbeiderene. Men jeg tok i allefall et bilde.


Neste bilde er av noe som ser ut til å være en ganske vanlig mursteinsvegg, men den er laget med tynne stein og tykke fuger, relativit sett. Egentlig har den omtrent like tykke stein som fuger, men i forhold til det som er vanlig i dag og slikt da vøttø. Veldig rustikk.


Her er mer vanlig murvegg, men denne har vært påvirket av noe. Antagelig en klatreplante. Så pass opp for klatreplantene, her ser du hva de kan gjøre med murveggen din ...

Dagen i dag har jeg i stor grad på å krangle. Jeg har kranglet med linux. Nærmere bestemt Ubuntu - Linux for human beings. Jeg skal ikke protestere på at det er ment for human beings, for det er i allefall ikke ment for bikkjer. For de som ikke er kjent med denne distroen kan jeg fortelle at det er en slik "like enkelt som windows, bare bedre og gratis"-linux, som kommer på en bootable installasjons-CD. Og alt var forsåvidt enkelt og greit, uten noen avanserte avgjørelser, helt til det var ferdig installert.

Men så var det det trådløse nettverket. Det var sannelig ikke bare-bare. Faktisk står det på den ene av ca to sider som har noe fornuftig å si om teamaet at han anbefaler å ikke kombinere 802.11g og Linux. Kult. Det står også passe detaljerte instrukser, som bare krever at du har godt over middels med peiling for å tilpasse kommandoene, og jammen funker det ikke allikevel. Jeg ble ikke spesielt imponert. I morgen skal jeg installere linux på nytt, fordi jeg har et irrasjonelt håp om at alt vil bli velstand om jeg installerer linux mens kortet står i. Hvorfor gjorde jeg ikke det første gang? Fordi kortet kom i posten etter at jeg hadde startet installasjonen.

Om heller ikke re-intallasjon funker får jeg gjøre en innsats og lære meg å bruke ndiswrapper-dings. Jeg kommer i såfall til å bli en dyktig nerd, men ikke noe særlig til fysiker. Men bortsett fra at trådløsstøtten tilsynelatende stinker synes jeg ubuntu ser bra ut. Kanskje jeg skal gå over til å bruke det på min stasjonære når GIMP får bedre støtte for 16-bits bilder.

Huff og uff, dette ble en tynn artikkel med dårlig språk, men jeg tror jeg går og legger meg allikevel.

-Tor Nordam

Hva er egentlig greia med denne 6-timers dagen SV har mast om hele valgkampen. Det har jeg lurt litt på, og i dag fant jeg ut at jeg vil sjekke det opp. Det viser seg å være et konsept som sier at man jobber seks timer om dagen, for samme lønn. Genialt? Tja. Det vil jo medføre en 20% økning i timelønn, og mens det betyr at arbeideren får det samme utbetalt hver måned må bedriftene smekke opp 20% mer penger for å få samme arbeidet utført. Dette vil dessuten redusere den totalte mengden arbeidstimer Norge disponerer med 20%, som betyr at vi vil produsere mindre. Så hva er bra med dette?

Slik jeg har forstått det er det to ting som er spesielt attraktivt, i allefall i følge Hallgeir Langeland. Det er for det første at det vil bli mer attraktivt å jobbe i omsorgsyrker, fordi man slipper å bli så sliten (fordi man jobber mindre), og fordi man får høyere lønn. Det må dessuten ansettes flere for å dekke de samme oppgavene, så dermed vil arbeidsledigheten bli redusert.

Jeg synes det siste høres suspekt ut, fordi mange som vet hva de snakker om sier at Norge i dag har omtrent så lav arbeidsledighet som vi kan ha uten å få dramatisk inflasjon. Dermed er jeg skeptisk til å innføre 6-timers dag overalt, men jeg innser at jeg kanskje har misforstått konseptet, ettersom jeg har satt meg superkjapt inn i det.

På den annen side viser prøveordninger, blant annet ...

Først av alt drueslang. Sant å si er dette litt oppskrytt. Jeg var på drueslang, men det var ikke så dramatisk. Guido, broren til Cecilia, og jeg gikk langs en vei å landet, der det vokste druer. Så spiste vi et par-sju druer hver, og han fortalte at han hadde blitt jaget av bonden flere ganger når han hadde knabbet druer. Men druene var ekstremt gode, og jeg tok et par bilder. Her er et av dem:


Men så til bissniss. Hovedsaken i dag er iBook, og det medfølgende, ferdiginstallerte operativsystemet, Tiger. Det var imidlertid ikke det eneste som fulgte med. Harddisken har 41 av 55 GiB ledig, som antyder at det ligger en del skrot jeg ikke vil ha der. Jeg regner med programmer som begynner med i har mye av skylda for dette, men skal sjekke opp med en av mine Mac-kyndige venner. Men det var i allefall latterlig enkelt å begynne å bruke maskinen. Tilogmed trådløst nett var enkelt, når jeg bare fant maskinens mac-adresse som måtte legges til på routeren. Hjelp-funksjonen, som ellers virker kurant, var ikke til mye hjelp, fordi det ikke heter mac-adresse på Mac. Det heter heller ikke physical eller fysisk adresse, som det står i Windows. Det heter Airport ID. Airport er Apples navn på IEEE 802.11b/d, mens IEEE 802.11g heter Airport Extreme. Antegelig fordi man finner slikt på flyplasser, og også fordi man sender ting gjennom lufta. Funky?

Stort sett ligner Mac OS på Windows, som gjør at ...

I Bologna var det på 1600-tallet en rekke familier som konkurrerte om hvem som var mektigst. De forskjellige Pater Familias fant ut at den mest fornuftige måten å gjøre dette på var å se hvem som kunne lage det største fallos-symbolet. Det ble gjort ved å bygge tårn.

Da tårnbygging var in stod det flere titalls kjempehøye tårn i Bologna, flere på rundt hundre meter. Det er ganske høyt. Desverre ble de også bygd ganske tynne, fordi det er billigere å lage et høyt og tynt tårn enn et høyt og tykt tårn, og etter reglene var det bare høyden det kom an på. Resultatet var, og dette er ikke kødd, at mange av tårnene knakk. Hvilket enormt slag det måtte være for Pater Familias at fallossymbolet hans knakk kan vi vanskelig tenke oss, men resultatet er i allefall at det ikke er mange tårn igjen i dag, og bare ett er oppmot hundre meter. Det gikk vi opp i på mandag.

Poenget med disse tårnene var som sagt utelukkende å se hvem som kunne bygge høyest. Det var derfor fullstendig ubrukelige tårn, uten noe annet inventar enn en trapp til toppen, slik at Pater Familias kunne gå opp og peke og le av de som hadde lavere tårn. Her er et bilde som viser innsiden av tårnet vi var i.


Altså helt ubrukelig. På vei oppover trappene la vi merke til plaketter med ujevne mellomrom. Her er et bilde av den første vi så.


For de som ikke er ...

Var ikke greia med Schengen at vi egentlig skulle kunne reise uten pass hvorsomhelst? Det funker i allefall ikke.

Men heldigvis har jeg gyldig pass, og kom meg derfor hjem i dag, i ett stykke. Like godt gikk det ikke med et lite te-servise jeg kjøpte. Det var pakket ekstremt grundig med papir og slik skumplast i en solid pappeske, og jeg tok derfor sjansen på å sende det i sekken jeg sjekket inn, men likevel ble det slått små fliser av 3 av 4 tefat. Skikkelig provoserende. Jeg skal undersøke om jeg kan krangle med noen om dette. Det kan da ikke være nødvendig å gjøre som i vitsetegningen, der det står to karer med slegge som gir hver bag en kakk før de kommer ut på transportbåndet.

Coolwalkeren derimot greide seg bra. Mitt inntrykk av den er at den er en ekstremt bra dings, med et litt dårlig batteri. Nå må jeg innrømme at jeg ikke har fått et helt riktig bilde av batterilevetiden ennå, fordi jeg aldri har brukt den til den har slått seg av, og fordi jeg har brukt den til en del bildeseing innimellom, men det er i allefall trygt å si at ett batteri ikke holder til å fylle disken. Jeg hadde med meg to batteri, og brukte begge til måleren viste ingen strek, og da hadde jeg tømt 13 minnekort på 512 MiB. Men det var som sagt med en del bildekikking.

Problemet ligger naturligvis i at jeg ikke har skaffet meg ...