Jeg tror jeg endelig har blitt voksen. Ikke bare har jeg skaffet meg en ekte jobb, av den typen der man ikke går på jobb Kristi Himmelfartsdag, og andre pussige fridager i mai, men jeg irriterer meg også over at det er slik, for man får jo ikke gjort noe når det ikke er en eneste femdagers arbeidsuke i hele mai. Dét hadde jeg ikke trodd om meg selv, hvis man hadde spurt meg når jeg var 12 om hva jeg kom til å drive med når jeg ble 30.

Så hva driver jeg egentlig med, sånn for tiden? Siden 1. mars har jeg jobbet for SINTEF Materialer og kjemi, i avdelingen som heter Miljøteknologi. Vi holder til på Brattørkaia, som er et sted i Trondheim jeg ikke hadde hørt om før jeg var på jobbintervju der sent i fjor høst. Det er det området som ligger på baksiden av jernbanestasjonen hvis man kommer fra sentrum, altså langs Nordre avlastningsvei, sånn omtrent fra Pirbadet og bort til jernbanebrua. For et års tid siden tror jeg det var et ganske usentralt sted å jobbe, siden man måtte gå en ganske stor omvei for å komme rundt jernbanestasjonen, men nå har det blitt bygget en gangbro som går over stasjonen, og da er det plutselig bare noen få minutter spasertur fra attraksjoner som Dromedar i Søndre gate.

Det viser seg dessuten at noen har voldsomme planer for Brattørkaia. Akkurat nå ...

Jeg leste en gang en fysikkoppgave som gikk omtrent slik:

Du sitter i en bil, og du har en heliumballong som er festet i en tråd slik at den svever omtrent midt i bilen. Du gir gass og akselererer. Hva skjer med ballongen?

Svaret er at det skjer det samme med ballongen som det som skjer med en luftboble i en flaske med vann når du beveger på flasken, nemlig at den beveger seg i akselerasjonens retning. Det ser litt antintuitivt ut, fordi vi er vant til at ting har treghet, men poenget er naturligvis at vannet har større treghet enn luftboblen, og dermed er det vannet som blir hengende igjen mens luftboblen beveger seg fremover. Hvis flasken er nesten full er det imidlertid luftboblen som ser ut som en ting, ikke vannet.

Det samme skjer med ballongen, bortsett fra at her er det luften i bilen som hør større treghet enn ballongen med helium. Det høres kanskje urimelig ut, men det må åpenbart være slik. Ballongen er lettere enn luft, hvis ikke ville den ikke sveve, og gravitasjonell masse og treg masse er det samme.

Jeg tenkte selvfølgelig, da jeg leste oppgaven, at dette burde prøves, men det har aldri passet slik, og jeg har dessuten tenkt at det neppe ville være en veldig dramatisk effekt. I dag fikk jeg imidlertid effekten demonstrert, og den viste seg egentlig å være ganske iøyenfallende. Jeg sitter i skrivende stund på toget fra Oslo til Trondheim, og foran meg frem til Oppdal ...

I confess I was worried. I had imagined having to talk Silje off some ledge or other (especially after this horrendous promo video), but this was on the whole a pleasant experience. And if you do not leave the theatre loving Spock and Scotty even more, there is something wrong with you. The film has at least one major problem, however. And I am not entirely sure that it achieves what it sets out to do. (But seriously: Spock? So cool. Scotty? Rocks my world.)







I have long been a little wary of J. J. Abrams and his cronies. Part of the reason for this is his tendency to think of the box office rather than the integrity of the canon (I'll get back to that). There is also the fact that he seems to think Star Trek lends itself well to the action movie genre. He may not be entirely wrong; and while there are entirely too many action sequences in this film for my taste, I am willing to forgive it because the film still manages to retain the emphasis on the characters, which I associate with Star Trek. It also helps that they are visually very appealing (the action sequences; not the characters -- or, actually, both).

I think this ...

Jeg er i Oslo i helgen, i anledning en uformell gjenforening for en liten gjeng som alle begynte på fysikk i Trondheim i 2002. Untatt meg, naturligvis, som begynte på kjemi. Men jeg ombestemte meg etter et år, og jeg hang alltid mest med de kule folkene fra 2002-kullet, heller enn alle tullingene fra 2003-kullet, så derfor inviterte deg meg også. Vi har vært ute og spist og drukket godt, og det var en trivelig kveld, og det viser seg at folk jeg studerte med senere har studert med andre folk jeg nå jobber med, og fysikermiljøet i Norge er visst ikke så stort, og etc., så det var jo ganske morsomt.

Uansett. På det siste stedet vi var på hadde jeg akkurat reist meg for å gå, da en dame som satt på nabobordet vinket meg bort. Hun håndhilste, og sa et navn jeg ikke husker, før hun spurte

«Realist?»

«Ja», svarte jeg naturligvis. Hun fulgte opp

«Fysiker?»

Jeg svarte bekreftende på dette også, og straks utbrøt en av de andre på bordet

«Jeg vant!»

Jeg er usikker på hva, om noe, jeg skal tolke ut av dette.

Jeg er nettopp ferdig å lese The Suit -- A Machiavellian Approach to Men's Style, en svært underholdende bok om hvordan menn bør kle seg. Undertittelen antyder at den har hentet noe inspirasjon fra Machiavellis Fyrsten, eller jeg antar i allefall det, uten at jeg faktisk har lest sistnevnte. Den tar form som en serie nokså korte kapitler om forskjellige temaer innen herreklær, der poenget alltid er at hvis du gjør som beskrevet vil du bli respektert for din gode stil, og dermed bli forfremmet og godt gift, mens hvis du faller i fellene det advares mot vil du nokså kjapt gå til grunne. Eller i det minste ikke forfremmet. Den riktige balansen mellom «Formality» og «Dandification» tillellegges også stor vekt. Jeg siterer:

The first George Bush dressed formally, and -- he thought -- not at all dandified. Yet the people recognized in all those repp ties, Sack suits and linen hankies the quality known as preppyness. Because this reminded them of his patrician heritage, it fixed in their mind the impression that he did not understand or care about them, and so he was ruined.

Jeg vet ikke om jeg tror på at verden er fullt så brutal og enkel, eller at det var på grunn av klærne George H. W. Bush ikke ble gjenvalgt, men jeg tar meg likevel i å være delvis enig i bokens fundamentale poeng, nemlig at vi burde lengte tilbake til den tiden (på 30-tallet, sånn omtrent) da folk tenkte mer på hva som ser bra ...

Jeg husker ikke helt hvordan temaet kom opp, men i en eller annen sammenheng ble konsepetet «klareskinn» diskutert i en sosial sammenkomst i familien til Camilla. Det dreier seg om, hvis jeg ikke husker feil, tørket svømmeblære fra torsk, som angivelig ble brukt av tidligere generasjoner for å klare kaffen (som i å gjøre den mer gjennomsiktig, ikke som i å makte å drikke den). Dette skjedde (angivelig) ved at man dyppet skinnet i en kopp kokekaffe, og så ville kaffen bli klar (altså mer gjennomsiktig), formodentlig ved at suspenderte partikler faller ut på grunn av noe som finnes i skinnet.

Som utdannet forsker kan jeg naturligvis ikke sånn uten videre godta slike påstander uten bevis, eller i allefall overbevisende dokumentasjon på tidligere utførte forsøk, og han som fortalte om fenomenet var ikke vond å be. Neste gang han fisket torsk (hvis det var torsk det var) tok han vare på en svømmeblære (hvis det var det det var), og en gang jeg kom på besøk ble jeg presentert for en litt pussig utseende tørket biologisk membran, med beskjed om at dette var et klareskinn og at det var bare å sette i gang med eksperimenter.

Som sagt så gjort, og etter at klareskinnet hadde ligget på kjøkkenet og irritert meg hver gang jeg ryddet i et års tid tok jeg meg endelig sammen og gjorde forsøket. Først forberedte jeg et glass, en lommelykt og et speilreflekskamera innstilt på manuell eksponering. Jeg kokte kokekaffe, og fylte glasset. Så justerte ...

Du kjenner sikkert følelsen. Det er lørdag, du stod opp rundt halv ti, hadde ikke noe brød i huset så du spiste litt frokostblanding og lagde en kopp kaffe, leste gårsdagens Morgenbladet, og plutselig sitter du der klokken kvart på tolv og vet ikke hva du skal lage til lunsj. Det var i allefall min situasjon i dag. Jeg stod og kikket i kjøleskapet og hadde egentlig bestemt meg for en omelett med Chevre fra Haukeli (har jeg nevnt hvor skuffende det var da jeg prøvde å fortelle min franske kontorkamerat om denne osten, og han kunne fortelle at chevre rett og slett betyr geit?), sukkerterter og soltørkede tomater, da jeg plutselig ble fylt av en trang til å lage pizza. Som sagt så gjort.

12.45: Deigen
250 gram lunket vann
10 gram gjær
25 gram olivenolje
en liten klype salt
350 gram mel

Røres kjapt sammen og settes oppå komfyren. Du har selvsagt husket å slå på stekovnen, og da blir det gjerne litt varmere så deigen hever fortere. Det er naturligvis mye bedre for deigen å heve langsommere, så hvis du planlegger litt mer enn en halvtime før du planlegger å spise kan du sette deigen (gjerne med kaldt vann) før du setter deg ned med avisen.

12.52: Fyllet
Jeg bruker nesten alltid kun som ikke trenger å stekes på forhånd. Jeg kutter opp litt squash, eller agurk som Trond ville sagt, litt soltørket tomat, og rasper litt ost. Sukkerertene jeg hadde tenkt å bruke i ...

This time, in the third installment in this series, we're going to start delving deeper into working with strings of text and lists of words. But first, we need to learn how to write a program.

Up until now, we've been typing code directly into the Python interpreter. This is sometimes a convenient thing to do, as it's very easy to test a few lines of code to see if you get the desired result. However, as we want to create more complex programs it's going to be annoying to have to type everything from scratch every time we want to repeat a task. Thus, we will write programs.

Writing a program in python is no more complicated than writing code into a text file, and storing it with the .py file extension. For this task, you can use any program that can edit plain text, such as notepad on Windows or TextEdit on Mac, though I recommend that you get an editor which supports syntaxt highlighting. If you want to really become a serious hacker I recommend vim of course, but other good alternatives are TextMate for Mac, Sublime Text for Windows, Mac and Linux, Notepad++ for Windows, and many more. Do a little searching, perhaps watch some videos or something, and find one that suits you.

Assuming that you now have the editor in place, let's write our first program. Open a file, type

I still remember the moment when I discovered that George Sand and Frederic Chopin were lovers. There is something about the unexpected link between two people who are each already established in my brain with their own specific contexts and labels, neither of which contains the other.

That is how I felt when I discovered Charles Dickens and H.C. Andersen had met. The one belongs to British Victoriana, and is of course surrounded by all sorts of PhD-related associations for me; the other belongs to the Scandinavian, fairy tales and my childhood. I knew they lived more or less at the same time, at least I would have if someone asked; but they would never be linked in my mind.

The most delicious part of the story, however, is not that they met; but how soon Dickens got tired of Andersen once he came to visit and wouldn't leave.

I believe it is conventional to start at the beginning. The two first met in 1847, from what I can tell, during Andersen's trip to England. That year, Andersen dedicated his A Christmas Greeting to Dickens (incidentally, I believe this is where the Tin Soldier first makes an appearance; Dickens declared it one of his favourites in a letter to Andersen the following January). Afterwards, they exchanged letters. It was all very amicable.

But then, almost ten years later, in the summer of 1857, Andersen made the mistake of taking Dickens up on his invitation to come stay ...

Continuing from part 1 of this series, we'll be talking about lists and the for loop. There will be no recap, so read up on the last installment if neccessary.

Another way to create a list is with the range function, which creates a list of integers:

You'll notice that this list contains the 10 first integers, starting from 0 and ending up at 9. You might perhaps have expected the numbers from 1 to 10, but this all ties in with the zero-indexing, i.e., that the index of the first element in a list is 0. However, range can also produce other ranges, for example if you want the list to start at something other than 0, than give the number you want to start at first:

By the way, you might be wondering what range actually is, and the answer is that it is a built in function. We'll get back to functions, but for now let's just say that they are called by typing their name followed by the paranthesis, and the things inside the paranthesis are called arguments.

A third way to create lists, which will come in handy when we start looking at text, is to split up a string of text into smaller pieces. For example, let's define a variable holding some text: