Gutta fra Calcutta

`In those days spirits were brave, the stakes were high, men were REAL men, women were REAL women, and small furry creatures from Alpha Centauri were REAL small furry creatures from Alpha Centauri'.

22:04: Da er jeg hentet. Ser frem til dusj og middag.

21:53 (205 km): Batnfjord sentrum


21:34 (200 km!): Nå gidder jeg snart ikke mer, så jeg sykler til jeg finner et busstopp eller noe, så setter jeg meg og venter.

21:19 (195 km): Pappa kjørte fra byen for litt siden. Sykler mot Batnfjord for å se om jeg rekker 200 km i dag.

21:07 (192 km): Gjemnessundbru a viser seg å være både lang og bratt.

20:31 (179 km): Krysser Straumsundbrua.


20:18 (176 km): Det begynner å gå tregt i motbakkene. Har bestilt henting på andre siden av Krifast. Har også bestilt middag hjemme, bestående av grove pølser og øl.

19:51 (169 km + ferge): Sykler videre. Begynner å bli lei, og vurderer muligheter for henting.

19:27 (169 km): Det er forøvrig skammelig at man ikke finner telefonkiosker lenger. I Norge i 2009, etc.

19:25 (169 km): Fikk låne lader på ferga av en ung mann som sa "fy faen" mins tre ganger da han hørte hvor jeg kom fra....

Såh. I morgen er den store dagen, da jeg endelig skal gjøre et hederlig forsøk på å sykle til Molde, sammen med min venn og kollega Sigbjørn. Det viser seg at E39, som vi egentlig hadde tenkt å sykle, er stengt ved Engdal eller noe slikt, på grunn av ras eller noe i den dur, så vi må sykle den noe lengre veien om Surnadal. I følge Gule Sider er ruten vi skal sykle på 231,8 km, men den blir antagelig noe lengre da vi ikke kan følge E39 til Orkanger, men må sykle den noe mer svingete, men mindre traffikerte, gamleveien.

Jeg er litt bitter, da jeg hadde sett frem til å sykle den planlagte ruten, som har mye fin utsikt, pluss at den er kortere, men den andre er vel ikke så verst den heller. Dessuten slipper vi den lange, og forholdsvis bratte oppstigningen fra Orkdal til Knyken, skjønt det er en og annen bratt oppstigning den andre veien også. Det er antagelig nesten hipp som happ, og i følge Gule Sider er den planlagte veien bare 16,8 km kortere, så det er ikke så veldig stor forskjell.

I alle fall, vi starter fra Tyholt-området klokken 7 i morgen tidlig, og satser på å være fremme før midnatt. I løpet av turen kommer jeg til å sende tekstmeldinger til Camilla, som poster oppdateringer til en artikkel her, så man kan følge med på progresjonen vår og slikt. Jeg vet sant å si ikke hvor ofte det er naturlig å stoppe for å sende en melding, så vi får vel bare vente å se.

Nå: Ut for å kjøpe energy bars og sportsdrikk.

-Tor Nordam

In the first part of this series, I will write a short summary of the prequel Novel New Spring, because it comes first in the internal chronology. I think that will make most sense to old readers of Wheel of Time, though I am not sure I would recommend starting with it if one is new to the series. Oh, and I'll be writing in English for the benefit of our international friends who also has stopped reading Wheel of Time, but maybe wants to read the last book.

New Spring was first released in 1999, as part of a collection of novellas by established fantasy authors, entitled Legends: Short Novels by the Masters of Modern Fantasy. It was later expanded significantly, and published as a standalone novel in 2004, between the publications of books 10 and 11. It tells the story of things that happend around 20 years before the first events of book 1, beginning with the end of the Aiel War in the Battle of Tar Valon.

The most interesting bit in the first part is perhaps that we witness the scene where Gitara Moroso, the Keeper of the Chronicles, foretells the rebirth of the Dragon, and that he is just now drawing his first breath upon the slopes of Dragonmount, whereupon she promptly falls forward and dies in Moirane's arms. Moirane and Siuan, who were both present, are sworn to secrecy by the Amyrlin. The very next morning, it is declared that the White Tower will give a hundred crowns in gold to any woman in Tar Valon or the sorrounding villages and camps who...

Denne artikkelen, der jeg leser og kommenterer partiprogrammet til FrP, er den første i en serie som vil gå fremover mot valget. Ved å poste en artikkel hver lørdag kommer jeg sånn omtrent akkurat til å rekke over alle partiene som faktisk har en sjanse til å få noen inn på Stortinget, og på den måten kan både jeg og mine lesere gjøre en informert beslutning når valgdagen kommer. Når det er sagt kan jeg vel også nevne at jeg nesten helt sikkert kommer til å stemme SV, og at dette sikkert vil farge mine kommentarer, men la meg samtidig understreke at jeg også har problemer med enkelte av SVs saker, så jeg skal i alle fall gjøre en slags innsats for å være fair and balanced, som man sier. We report, you decide.

Jeg har valgt å begynne nesten helt til høyre når jeg tar for meg partiprogrammene, og dagens tema er altså FrPs handlingsprogram for perioden 2009-2013, som kan lastes ned i pdf, eller leses på nett. For å ha et visst sammenligningsgrunnlag har jeg allerede sett kjapt over programmene til de fleste partiene, og jeg kan med en gang si at dette ser ganske bra ut rent utseendemessig, med god layout og mange fine bilder. Over gjennomsnittlig mange bilder, vil jeg si. Og jeg tenker naturligvis mitt.

Førsteinntrykkene når jeg leser dette programmet er at vi her har å gjøre med et parti som har en blind, eller i alle fall sterkt myopisk, tro på markedets fortreffelighet,...

I forbindelse med den planlagte, og egentlig ganske nært forestående, sykkelturen til Molde tok Sigbjørn og jeg en liten treningstur i dag. I forbindelse med treningsturen tok jeg en liten tur på en sportsbutikk, og gikk til innkjøp av passende benklær. Jeg aner ikke hvor den forrige joggebuksen min tok veien, men den er i alle fall ikke her, så jeg kjøpte en ny. I tillegg kjøpte jeg en av disse pinlig trange sykkelshortsene med polstring i baken. Jeg tror det kan være en god idé når man skal sykle såpass langt.

I år ble det satt ny rekord på Den Store Styrkeprøven. 12 timer og 38 minutter på 540 km. Det er en gjennomsnittshastighet på 42,74 km/t. Da vi syklet bortover på flata forbi Moholt greide vi, med temmelig intens tråkking, å komme opp i en hastighet på kanskje 32 km/t. På turen som helhet, 40 minutter med litt opp og litt ned uten noen dramatiske bakker, holdt vi gjennomsnittlig 22 km/t. Så hvordan i alle dager det er mulig å sykle gjennomsnittlig nesten 43 km/t i nærmere 13 timer, det er utenfor min fatteevne. Det er rett og slett fuckings imponerende.

Jeg ser for meg at det antagelig også vil være en god idé at jeg tar noen flere treningsturer før jeg legger ut langtur, som fjellvettregelen tilsier. Det er naturligvis ganske begrenset hvor god man kan bli på en uke, men jeg kan i alle fall bli litt med vant til å sitte på sykkelen i mer enn de fem minuttene det tar meg å sykle til jobb. Rapport følger antagelig.

-Tor Nordam

Her en dag var det noen som spurte meg om jeg planlegger å ta med kamera når vi skal sykle til Molde. Det gjør jeg. Dette fikk meg til å tenke på det å skrive en artikkel om turen, og det fikk meg videre til å innse at jeg egenhendig fant opp twitter den 4. mai 2007, da jeg med Are som mellomledd skrev en artikkel via sms. Riktignok ble orginalutgaven av twitter startet allerede i 2006, men i tidlig 2007 hadde det ennå ikke tatt helt av; Stephen Fry hadde ikke konvertert, og jeg hadde ikke hørt om fenomenet. Tror jeg i alle fall.

Uansett, poenget er at jeg satser på å gjenta suksessen når vi legger ut på sykkeltur, men mens meldingene i den forrige artikkelen ble samlet opp og lagt ut som en artikkel på slutten av dagen, vil jeg denne gangen satse på løpende oppdatering. Jeg vet ikke om noen faktisk er interessert nok til å følge med på noe slikt, men man kan jo håpe.

Rent teknisk kan dette løses på to måter. Den enkleste, i et engangsperspektiv, er nok at jeg får noen som tilbringer mesteparten av dagen foran en datamaskin til å ta seg av oppdateringene. Det vil imidlertid være langt kulere å sette opp et automatisk system, som vi diskuterte så vidt i fjor, da jeg lanserte idéen om SMS-til-lynforum.

Jeg innbiller meg at et slikt oppsett ikke skal være umulig å gjennomføre med mine nåværende skillz, men jeg mangler en telefon med blåtann. Hvis noen har en slik telefon liggende ubrukt ville jeg derfor være dypt takknemlig om jeg kunne få den. Jeg betaler naturligvis porto. Eventuelt ville det være nyttig om noen vet hva som er den billigste telefonen med blåtann man kan kjøpe med kontantkort, eller et abonnement som ikke har faste utgifter.

-Tor Nordam

Forleden gikk jeg til innkjøp av (*host* egentlig fikk jeg vel Tor til å gå til innkjøp av) Leopard -- Apples nye operativsystem. Det var utelukkende av én grunn (jeg er rimelig fornøyd med Tiger, så jeg følte ikke egentlig noe stort behov for å oppdatere meg): Vi hadde kjøpt Delicious Library 2 og følte at vi burde ta det i bruk i løpet av sommeren -- og Delicious Library 2 nekter å funke på en Tiger-mac. Så da...

Vi kjøpte i alle fall dette vidunder-programmet som lar deg holde styr på alle bøkene dine selv om de er på vidt forskjellige steder, og som til og med lar deg lage utlånskontoer til folk, slik at du kan se hvem som har lånt bøkene dine og hvor lenge de har hatt dem. Dette var selvsagt hovedgrunnen til at vi følte vi trengte programmet. Som tidligere nevnt har jeg det med å glemme hvem som har lånt ting, og dermed hvordan jeg kan få det tilbake. Det hjelper selvsagt ikke at bøkene våre er spredt utover sju forskjellige steder (hvis man regner med kontorer og ikke venner), av og til i kasser.

Noen av dere vil kanskje lure på om ikke Tor og jeg har forsøkt oss på noe lignende tidligere. Og det gjorde vi. Vi hadde nemlig forrige utgave av Delicious Library med full oversikt ganske lenge. Og så slettet jeg library-filen på mac'en min da jeg formaterte (for Tor hadde sagt at det "bare" var backing-filer for programmer der), og alt gikk tapt.

Her er imidlertid poenget med dagens artikkel:
Har du lånt noe av meg eller Tor (bøker, først og fremst)? Kan jeg få vite hva? Da blir jeg veldig glad.

Som mange sikkert har fått med seg, er det ikke så lenge igjen til den siste boken i Wheel of Time kommer ut. Som vi vet døde forfatteren selv for snart to år siden, hvorpå det ble bestemt at serien skulle avsluttes av Brandon Sanderson, forfatteren av blant annet Mistborn-serien og Elantris (som jeg ikke har lest). Han har stått på ganske hardt, og har nå skrevet noe i overkant av 400.000 ord, som tilsvarer litt over 1000 sider i en vanlig pocketbok. Han er imidlertid ikke halvveis i handlingen ennå, så det har videre blitt bestemt at den siste boken skal utgis i tre deler, selv om man velger å hevde at det fortsatt er én bok. Den første delen av denne boken kommer ut 3. november i år, og planen er at del to og tre skal komme ut omtrent på samme tid i 2010 og 2011.

Det begynner jo nå å bli en god stund siden bok 11, Knife of Dreams, kom ut, og mange har sikkert glemt mye. For ikke å snakke om at mange begynte å hate serien for lenge siden, og antagelig ikke har lest flere av de siste bøkene. For å gjøre denne forhåpentligvis episke avslutningen på en episk serie tilgjengelig for flest mulig akter jeg derfor å publisere kommenterte sammendrag av hver bok frem mot utgivelsen i november. Jeg satser på å gjøre dette til en bi-ukentlig greie, og første del vil dukke opp neste søndag.

Forøvrig, jeg er klar over at det allerede finnes flere slike sammendrag av bøkene rundtomkring på interblagen. På Encyclopedia WoT finner man for eksempel sammendrag av hvert eneste kapittel, eller på hjemmesidene til Tor Books finner man en WoT re-read av Leigh Butler, tidligere ansvarlig for den tidligere svært gode WOTFAQ. Men, som fysiker er jeg naturligvis overbevist om at jeg er best i alt, og jeg velger derfor å tro at jeg tilfører verden noe ved å gi en oppsummering med mine kommentarer.

En annen ting jeg akter å gjøre, er å prøve meg på en slags valgkampdekning. Jørgen nevnte i går at han hadde satt seg ned for å lese litt i FrPs partiprogram, noe han karakteriserte som skremmende lesing. Vi snakket litt om dette, og jeg har bestemt at jeg vil gå gjennom partiprogrammene til alle partier som har en noenlunde realistisk sjanse til å få noen inn på Stortinget, og skrive artikler om det jeg finner. Jeg begynner neste lørdag, satser på å gjøre dette til en ukentlig greie frem mot valget, som forøvrig er den 14. september.

-Tor Nordam

Jeg er ikke sikker på hvor mange av dere som går inn for å holde dere oppdatert på britisk innenrikspolitikk. Den siste tiden har denne i alle fall vært preget av én sentral sak: Expenses.

"Expenses" refererer til parlament-medlemmenes mulighet til å få tilbake penger de må legge ut for å kunne gjøre jobben som parlamentsmedlem. Det er i grunnen problemet i et nøtteskall: Hva er nødvendig?

Er det for eksempel nødvendig å få £44.000 i året (til å betale avdrag på huslånet med) fordi man hevder å ha som sitt "second home" et stort hus (til £655.000) i den bedre delen av London, slik Ed Balls og Yvette Cooper (begge i regjeringen) gjorde? Og hva med å få penger til å betale renten på huslånet når man allerede har betalt ned lånet, slik Sir Nicholas og Lady Ann Winterton (fra Conservative party) gjorde (eller å få penger til å betale husleie i den samme leiligheten)?

Begge disse kom opp før skandalen virkelig tok av idet Daily Telegraph fikk tak i hemmelige dokumenter, og ingen av dem måtte betale det tilbake. Slik skiller det seg markant fra avsløringene som begynte bare et par måneder senere, idet Jacqui Smiths expenses claims plutselig viste seg å være snuskete nok til at alle (og...

I dag gikk jeg til det drastiske skritt å reinstallere OS X på Macen min. Hvorfor, spør du kanskje, den er jo bare ett år gammel, og den forrige hadde du jo i tre år uten å reinstallere. Det er jo tross alt OS X vi snakker om, operativsystemet som uten problemer håndterer en oppetid på ganske betydelige fraksjoner av et år. Det burde ikke være nødvendig å reinstallere alt i hytt & pine.

Vel, svaret er at jeg manglet omtrent 75 gigabyte. Jeg har ofte sagt at det ikke spiller noen rolle hvor stor harddisk jeg har, for jeg har uansett alltid omtrent 2 gigabyte ledig. Her en dag hadde jeg imidlertid sett meg lei på dette, så jeg begynte å undersøke hva det egentlig var som fylte opp disken min. Jeg sjekket bildene mine, og den virtuelle Windows XP-maskinen min, som er de to største enkeltbidragene, og jeg kunne ikke skjønne hva som skulle fylle 150 gigabyte. Jeg gikk deretter videre og la sammen størrelsen på alle de synlige filene på maskinen min, og jeg kom frem til 75 gigabyte. Så hva skjedde med den andre halvparten av harddisken?

Ikke vet jeg. Jeg bestemte meg i alle fall for å kopiere ut alt jeg ville ta vare på, som viste seg å være rundt 60 gigabyte, og deretter reinstallerte jeg operativsystemet. Forøvrig har jeg nå gått til det skritt å kjøpe en Mac Mini til kontoret mitt, for å slippe å sitte med Fedora til daglig. Dermed fikk jeg anledning til å teste den innebygde Migration Assistant, som angivelig skal la deg kopiere innhold og innstillinger mellom to maskiner, og som viste seg å være usedvanlig elendig. Jeg så for meg at den kanskje ville kunne overføre innstillingene i Mail-klienten, og lignende, men den ga meg valget mellom å kopiere praktisk talt alt, eller ingenting. Og det var ikke det jeg ville. Så da endte jeg med å legge inn innstillingene manuelt, og overføre filene ved å mounte opp mappen på den andre maskinen med sshfs. Mye bedre.

I alle fall, om noen kan fortelle meg hva som skjedde med den andre halvparten av harddisken min er jeg svært takknemlig.

-Tor Nordam