Gutta fra Calcutta

I dag satte jeg meg ned for å ferdigstille den siste øvingsoppgaven i faget mitt. Alt som mangler er en bonusoppgave, og inspirert av dagens forelesning, som var om gravitasjonsloven, og en diskusjon med Paul Anton, kom jeg frem til at å regne ut posisjonen til Lagrangepunktene i Sol-Jord-systemet måtte være en passende utfordring. Og sånn ca her er det antagelig på sin plass med en forklaring på hva Lagrangepunktene er.

Det har seg slik at når en gjenstand går i sirkelbane rundt Solen er omløpstiden, altså tiden gjenstanden bruker på en runde rundt Solen, entydig bestemt av baneradien, altså avstanden fra Solen. Dette skyldes at tyngdekraften som virker på gjenstanden er avhengig av avstanden, og hvis jeg kan tillate meg å bruke et litt upresist uttrykk må da farten være så stor at sentrifugalkraften nøyaktig opphever tyngdekraften. Og det bestemmer farten. Eller, for å si det mer presist:



der M er massen til Solen. Det betyr at hvis en gjenstand skal ha samme omløpstid som Jorden er den pent nødt til å befinne seg i samme avstand fra Solen. Problemet er imidlertid at Jorden, med sine 6 millioner milliarder milliarder kilo (Fakta. Det er det som er massen til Jorden) slett ikke er noen lettvekter, og vil trekke til seg eventuelle andre ting som prøver å dele bane med den. Det viser seg likevel at det finnes 5 punkter der en gjenstand kan gå i bane rundt Solen,...

Jeg gikk nylig gjennom e-postarkivet mitt, og der fant jeg denne godbiten, som jeg aldri sendte. Proppfull av nedlatenhet som den er, tenker jeg at jeg burde nok ha sendt den, nå som studentradioen her i Trondheim faktisk har skiftet navn til Radio Revolt. Hjelpes:


Såååå, navneendring, altså? Jeg noterer meg at alternativene jeg kan stemme på, ser ut til å være:

1. Radio Riga

2. Radio Tyro

3. Radio Revolta

4. Radio Vega

5. Radio Revolt

Er dette alle de seriøse forslagene? Eller bare det innledende gruppespillet som leder frem mot finalevalget, som betyr at dere avslører nye, bedre grupper snart?

#1: Riga? Riga er en by i Latvia. Skal det åpnes for stedsnavn, er det ikke da like greit å velge et mindre kjent sted, eller et sted med faktisk relevans, kanskje Skive for eksempel. Radio Skive? Nei? Ikke bra nok? Det er kanskje bokstavrimet som er poenget her? Hva med Radio Røros? Hva, vi har ikke base i Røros? Åååå-hååå, jeg vet det! Hva heter den byen vi bor i? ... Ja, Trondheim! Hva med Radio Trondheim?

#2: Tyro? (Pyro?) Nybegynner? Rekrutt? Jypling? Oppkomling? Novise? Lærling? Jaja, dette er kanskje likevel det mest sannsynlige navneforslaget. Jeg tipper dette vinner frem.

#3: Revolta? Hva?! Volta? En elv i Afrika? Opprør? Den italienske greven og fysikeren, Alessandro Volta? Voldta på nytt? Nei...? Neste, takk.

#4: Hva har Vincent Vega, en karakter fra Pulp Fiction, med radion å gjøre? Eventuelt: hva har en karakter i spillet Street Fighter II å gjøre med radion? Eventuelt: hva er Vega? En frukt? Et sted i USA? En gresslette? En stjerne på himmelen?

#5: Se #3, men det er kanskje et hakk bedre fordi man slipper a-ending.

Til slutt; hvorfor dette opphenget i bokstavrim, engelsk og latin?



Æsj, beklager. Jeg ville egentlig bare misbruke dere tekstuelt (haha!!). Forslagene er fine de. Megalykke til! Stemningen blir sikkert supergod uansett hva det nye navnet blir (om det blir nytt navn), for nå blir det jo tjuefiresju og nye lokaler å se frem til. Folk kommer til å smile mye og klemme hverandre mens de hele tiden drikker store mengder brus og danser jenka, fordi de er så glad i radion, og i Finland såklart. Hurra!

beste hilsen
Jørgen Strømme

I wish I had not read this in translation. Silje, who recommended it to me, read it in the French original, and she was quite enthusiastic. I found the language wasn't always spot on in English. And I think I can put that down to the translator. Most of the times when I found it jarred, the phrasing seemed like something that would sound good in French. But because I haven't read it as it should be read, I find it very hard to pronounce judgement on it.

I enjoyed reading it, though. Tremendously. In part, perhaps because it reminded me of Helen DeWitt's The Last Samurai (which, seriously people, if you haven't read it yet, get to it) without actually being anything like it. It does not have the leaps and gaps and odd narrative technique which seems to put some people off the latter. The closest it gets to adventurousness in that respect is in its having two narrators.

The narrators are interesting, and to me I think the most interesting part of the book. They are both very intelligent, both hiding this fact from the world around them. One as a concierge for wealthy people, the other the (suicidal, for what she considers entirely rational reasons) daughter of one of these wealthy people. Since both provide first person narration, the game of following their voices rather than simply what they say had me quite entertained. People do not always have total understanding of themselves, and I think the awareness of that is something that enriches this book. That does not change the fact that both narrators are unusually intelligent, however. And that they have some interesting observations along the way.

I mentioned Helen DeWitt. Where her book is centred around Akira Kurosawa's The Seven Samurai, this book floats around Yasujiro Ozu's films (but without dealing with their plots or treating them directly (much), as far as I can tell). This not only makes itself felt in that the Japanese directors are mentioned in the respective books. More importantly it dictates the feel of the book itself, including its progress. The two books feel distinctly Japan-inspired, but they draw on two very different aspects of Japan as perceived by the West. This may be due to the culture that received it (England and France, respectively).

A rudimentary knowledge of philosophy (Husserl gets a good talking-to -- or, rather, is confronted with pastry and loses), an openness to random epiphanies (regarding rugby, amongst other things) and a receptiveness to Cinderella may help you appreciate this book, but I don't know that it is a prerequisite. I also recommend reading it in calm surroundings with a pot of freshly brewed green jasmine tea. I didn't, but it feels like what should be done.

I liked it. I don't feel confident that all of you will, but I know some of you should read it. And would enjoy it tremendously.

I mentioned previously that we came across an old stroboscope down at the 'varsity, and that we were looking for some worthwile use for it. The picture below is probably the best and most interesting one we've produced so far. It might not be entirely obvious at first, but this is in fact a demonstration of a rather funky consequence of the conservation of momentum.

I you drop two objects from a height h, one of mass m and one of mass M, and where m<<M, such that m will land on top of M immediately after M hits the ground, m can in principle bounce to a height of several times h. 9h, in fact, if m=0, M>0, and no energy is lost to friction.



At the left hand side, about halfway up the picture, one can see a pingpong ball, fastened on top of a golf ball with a minute amount of glue. There are several exposures of this, because I didn't manage to time it perfectly. Then, a little bit further down, one can see pingpong ball and the golf ball falling towards the ground, still glued together. At the bottom, still on the left hand side, the golfball has just hit the ground, and the pingpong ball has torn free of the glue. Proceeding to the right, one can see the pingpong ball bouncing to about 2.5h.

So how do I know that 9h is the upper limit for the height the pingpong ball could bounce to?

Just before the golf ball hits the ground, both objects are traveling downwards, with speed v. Immediately after the golf ball hits the ground, but before the pingpong ball hits the golf ball, the pingpong ball is still traveling downwards with speed v, whereas the golf ball is traveling upwards with the same speed, v. If we now consider this from the frame of reference of the golf ball, it is at rest, while the pingpong ball is moving downwards with speed 2v. Assuming that m=0, the pingpong ball will just bounce off the golf ball as if it was a wall. Hence, after the collision, it will be moving upwards with speed 2v (still in the frame of the golf ball).

We now know that the pingpong ball is moving upwards with a speed of 2v in a frame that is itself moving upvards with speed v as compared to the lab frame. Hence, the speed of the pingpong ball in the lab frame is 3v. An increase in speed by a factor 3 means an increase in energy by a factor of 9. Thus, the pingpong ball could ideally bounce to a height of 9h.

Funky?

-Tor Nordam

Det viser seg, ikke uventet, at det tar en del tid å undervise et kurs for første gang. I fjor brukte jeg for eksempel ca 10 timer i uken på å lage regneøvinger og løsningsforslag. Jeg valgte å legge ned et forholdsvis grundig arbeid den gangen, og det angrer jeg slett ikke på nå. Nå underviser jeg jo kurset for andre gang, og jeg må si at livet er mye lettere når man allerede har 12 relativt relativt ryddige regneøvinger og løsningsforslag, alt pent ført inn i latex, og lagret i hver sin mappe med tilhørende figurer og alt mulig. Så jeg retter en takk til Tor fra fortiden for å ha etterlatt alt dette til meg.

Litt er det likevel å gjøre. Det viser seg for eksempel at hvis man lager regneøvingen sent om kvelden den dagen man har lovt studentene at den skal legges ut, og så ikke lager løsningsforslaget før tre dager senere, så blir det av og til noen oppgaver som ikke gikk helt som man hadde tenkt. For eksempel at noe man trodde var enkelt viste seg å være relativt barsk fysikk, eller at svaret på oppgave a) ble litt større eller mindre enn man hadde tenkt seg, slik at den vittige kommentaren i oppgave b) ikke egentlig ga mening.

Dette sitter jeg da og rydder opp i nå, og jeg er vel i grunnen straks i mål. Så langt har jeg lagt ut de 9 første regneøvingene på hjemmesiden til faget, og på grunn av den fantastisk geniale funksjonen som gjør at løsningsforslagene blir automagisk tilgjengelig dagen etter innleveringsfristen slipper jeg å tenke mer på disse øvingene i år. Så da mangler jeg bare å få ferdig de 3 siste øvingene, og så er alt i orden. Og det er her, kjære leser, jeg henvender meg til deg.

I år har jeg videreført noe jeg kun gjorde sporadisk i fjor, nemlig å legge til en bonusoppgave på hver øving. Tanken er at bonusoppgaven skal være en ekstra utfordring for de studentene som synes resten av regneøvingen var lett, og at den skal gi en slags innføring i det å tenke som en fysiker. Den kan godt ligge på siden av pensum, og den kan godt kreve at man slår opp informasjon eller bruker et eller annet program til å regne ut ting. Noen av oppgavene som viste seg å være litt i tøffeste laget i fjor har for eksempel blitt oppgradert til bonusoppgaver i år. Men, siden ikke alle øvingene hadde bonusoppgave i fjor står jeg nå og mangler fire oppgaver. På øving 10, som handler om Stephan-Boltzmann og Wien og slikt, mangler jeg en ordinær oppgave og en bonusoppgave, og på øving 11 og 12, som er repetisjonsøvinger, og dermed kan handle om hvasomhelst, mangler jeg bonusoppgaver.

Så, kjære leser, hvis du sitter på en god oppgave du alltid har drømt om å bruke til noe, eller du føler deg inspirert til å komme på noe nå, legg igjen en kommentar.

-Tor Nordam

Videoopptakene av forelseningene mine er nå tilgjengelig på intertubene, for de som måtte ønske å lære litt fysikk. Det finnes en RSS-feed, og jeg har også lagt til en oversikt på hjemmesiden til faget. Og i den forbindelse må jeg bare si at OMG! Python! Django! The Shiznit, esse.

Det tok meg ett minutt å finne ut at det finnes en python-modul som heter feedparser, som parser feeds. Så tok det meg 30 sekunder å konstatere at denne modulen er installert på boksen hjemmesiden min kjører på. Deretter brukte jeg et par minutter på å finne ut hvordan feedparser funker, og så kanskje fem minutter på å klø meg i hodet før jeg fant ut hvordan man konverterer en time.struct_time til en datetime.datetime, og så ca ti minutter på å skrive en view og en mal for siden, og dett var dett.

-Tor Nordam

Som ung fysikkstudent begynte jeg i 2003 å lese om elektrisitet og magnetisme i Physics for Scientists and Engineers av Fishbane, Gasiorowicz og Thornton. Lærebøker i fysikk inneholder gjerne små tekstbokser med anvendelser av temaet man snakker om, for å tilby en slags kobling til virkeligheten for de som ikke skal bli scientists, men engineers. Og så lenge anvendelsene er tilstrekkelig gode og helst også langt inn i fremtiden, synes jeg det er spennende med slike ting. Jeg kan fortsatt huske at jeg ble meget begeistret da jeg leste en slik tekstboks som forteller om kondensatorens fortreffelighet som energikilde i en bærbar datamaskin.

For de som ikke er så inne i denslags kan jeg kjapt fortelle at en kondensator er en dings som kan lagre elektrisk energi. Litt som et batteri, med andre ord, men med et par viktige forskjeller. Mens et batteri stort sett vil levere en nokså jevn spenning helt til det er tomt, vil spenningen fra en kondensator synke jevnt mens den brukes. Dette er ikke så heldig for en datamaskin, men med dagens elektronikk er det ikke noe problem å lage en krets som leverer konstant spenning. I tillegg, mens et batteri må lades nokså langsomt, kan en kondensator lades meget raskt, i størrelsesorden noen sekunder. Pluss at en kondensator ikke har samme begrensning i antall ladesykluser som et batteri.

Som om ikke de ovennevnte fordelene var nok presenterer Fishbane, Gasiorowicz og Thornton i tillegg et regnestykke som antyder at en...

På naborommet til kontoret vårt på Gløshaugen er det en undervisningslab for optikk. Paul Anton, som jeg deler kontor med, har sammen med en annen stipendiat ansvaret for å undervise denne laben, og i neste uke, det vil si i morgen, braker det løs. I den forbindelse har han brukt litt tid på å sette opp alt utstyret som skal brukes, samt rote litt rundt for å finne ut hva det egentlig er som fyller opp de tre store skapene som står der inne. For det er i alle fall ikke utstyr som brukes i undervisningen.

Container-vegring, kaller min far det, når han skal forklare hvorfor vi har så mye skrot stående rundtomkring i kjelleren og på loftet og i garasjen. Og antagelig vil han protestere mot at jeg kaller det skrot. Uansett, de som har ansvaret for den aktuelle laben lider av det samme syndromet. Og det er ikke noe galt i det, jeg har det selv også, og det å rote rundt i labutstyr som har blitt samlet opp siden man begynte med fysikk på NTH for over et halvt århundre siden kan egentlig være ganske spennende.

En av de mer interessante tingene som dukket opp var et godt, gammeldags stroboskop. Meget solid utførelse, kommer i en egen boks i panserstål der lokket kan brettes rundt og brukes som fot, og med et digert hjul man vrir på for å stille hvor ofte den skal blitze. Vi gikk naturligvis i gang med å prøve å ta slike bilder, noe som viste seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Det er blant annet essensielt å ha en temmelig mørk bakgrunn, og det kan dessuten være ganske desorienterende å gå rundt i et rom der lyset bare er på 15 ganger i sekundet.

Eksempler på bilder kommer så snart vi har produsert noe som ser sånn passe anstendig ut, men i mellomtiden tar jeg gjerne i mot forslag til andre ting man kan bruke et stroboskop til, og da fortrinnsvis spennende fotografiske formål.

-Tor Nordam

Da har jeg endelig, et år etter at jeg begynte å tenke på saken, fått gjennomført demonstrasjonen av Newtons 3. lov med brannslukningsapparat og skateboard. Og resultatet finnes på intertubene!



Videoene av selve forelesningene er ikke tilgjengelig ennå, på grunn av tekniske problemer med serveren de skal ligge på, slik jeg forstår det. Men det kommer snart, og da kommer jeg naturligvis med link og gode greier.

-Tor Nordam

Tom got me Hannah Montana: Crush-Tastic for Christmas. With friends like these, as they say …. He requested a thorough analysis with special attention to the socioeconomic implications of the thing. He is a bad man. Did I mention it also comes with ``an exclusive crush guide mini-book, plus 8 pages of photos from the show'', and a reductive description of boys according to how they text?

I'll get back to that. But before I attempt to anything like an impartial observation there are other things to say: the book is atrociously bad. Worse than I would have expected, even from a Disney film-to-book purple, sparkly thing. I have never seen Hannah Montana, and my very vague ideas of the concept were more or less confirmed: it seems to be mainly slapstick comedy relying on the stupidity of stock characters and simplistic plots. I am not sure whether "plot" is actually the word: it is more a succession of random events, none of which appear to be selected for anything other than the spur of the moment or a passing idea. I must also point out (apparently) that physical comedy works rather less well on paper than it does on television (and even there it is a bit hit and miss).

Plot

The story, as I said, is very episodic. It is divided into two main parts, barely connected. The only continuing element is the visit from Miley's Aunt Dolly (who, the pictures in the middle reveal, is Dolly Parton). The story of Miley's crush on her school-fellow Jake (who, incidentally,...