Ja, da har jeg akkurat kommet hjem fra en forholdsvis begivenhetsrik kveld som festsjåfør for Trond Tangen. I morgen skal jeg til Ålesund med Camilla og italienere klokka elleve, så for å komme meg til sengs lurer jeg meg latterlig billig unna i dag.

Som tittelen antyder kjører jeg på med en slags poll. Si din mening om lua mi. Enkelt og greit.



-Tor Nordam

Som viseforsvarsminister i USA gjorde Paul Wolfowitz en innsats for å bringe deg krigen i Irak, og det lykkes han med. Nå har George W. Bush nominert ham som president i Verdensbanken, og det er ingen grunn til å tro at han ikke vil få stillingen, som alltid har vært besatt av en amerikaner.

På grunn av krigen og Verdensbanken har Wolofowitz i det siste blitt nevnt sammen med Robert McNamara som også var med på å lage en krig, og som gikk av og ble president i verdensbanken i 1968 når det ikke gikk så bra i Vietnam. Imidlertid gikk McNamara av etter at president Johnson ignorerte hans anbefaling om ikke slippe flere bomber på Nord-Vietnam, og i motsetning til neokonservative Wolfowiz var dessuten McNamara forsvarsminister under presidenter fra demokratene.

Wolfowitz har en bachelor i mattematikk med noe kjemi fra Cornell i 1965, og master etterfulgt av doktorgrad i økonomi og politikk fra University of Chicago. Doktorgraden fikk han i 1972. Han underviste i politikk på Yale fra -73 til -77. Etter det har han hatt en rekke posisjoner i regjeringen som assisterende underrådgiver av forskjellig slag, før han ble ambassadør til Indonesia under Reagan i 1986. Der ble han i tre år, og brukte tiden til å si fine ting om Suharto.

Wolfowitz er også en straussianist, oppkalt etter Leo Strauss. Han var en morsom politisk filosof med stor inflytelse på amerikanske neo-konservative, som mente at regjerningen burde gjøre mer for å fremme moral. Han mente den klassiske ...

I dag kjører jeg like godt på med en tekst om fjelltur uten ski, men med kamera. Det er slikt som jeg liker å drive med. På søndag f.eks., trasket jeg meg en tur. Det var flott vær, med lett snøfall og overskyet, og akkurat et par minusgrader. Dere som drømmer om en dag å bli proffe fotografer lurer kanskje på hva slags klær og utstyr jeg bruker på slike utflukter. Jeg gir dere svaret med et bilde (som sier mer enn tusen ord (bortsett fra hvis det er ord fra Torstein Hyl, i såfall sier det like mye som 0,001 ord)):(Dette er ikke en smiley, det er to paranteser etterfulgt av et kolon)


I tillegg til det som er med på bildet hadde jeg en liten sekk med kamera, stativ og to objektiver.

I kveld var jeg også ute og fotograferte, denne gangen med Jørgen og Dag. Fotografering om natten har alltid fascinert meg, fordi man kan få til så mye rart, som ikke ser slik ut som man tror på forhånd. F.eks. denne rødfargen som blir på himmelen på grunn av lysene fra byen. Den legger man ikke så veldig merke til når man er ute og går, men på fotografier med lang lukkertid blir den utrolig fremtredende. Ganske spennende greier. Men det har jeg ikke tenkt å gi noe eksempel på. I stedet gir jeg dere dette:


For fotografering om natten er et lyssterkt normalobjektiv ofte det beste. I allfall med digitalkamera, hvor ...

Ja, i dag var jeg på skitur, for første gang på sikkert to år. Jørgen ringte og lurte på om jeg ville være med en liten tur sammen med pappa-Jørgen og søster-Jørgen, og det ble jeg naturligvis.

Det er nesten litt deprimerende, men jeg må bare innse at jeg er redusert til en slik fyr som går på ski i påska fordi det er påske. Espen og jeg pleide å snakke nedsettende om slike. Du vet slike som har med appelsin og Kvikklunsj.

Etter at vi hadde drukket kakao og spist appelsin var det forskjellige aktiviteter på programmet. Vi begynte med velting av store ting, som er et must på fjelltur, sommer som vinter.

Deretter var det bålbrenning og pølsegrilling. Ofte er jo selve bålbrenningen mye mer spennende enn pølsene, men denne gangen hadde vi et lite og snilt bål, og pølsene ble svært gode.

Ellers kan jeg nevne at det var massevis av plussgrader, og store krystaller i løypa. Klistervoks lot til å gjøre drusen for Jørgen, men min taktikk med å ha masse små mothaker under skiene funket også svært bra.

Det siste vi gjorde før vi gikk hjem var å bygge et hopp, og hoppe/fotografere. Jeg har aldri vært noe særlig begeistret for å fly gjennom luften med pinner på beina, så jeg holdt meg til fotografering.

Hva sier du nå, Are? Slikt driver dere ikke med i Australia, hva? Hvis du vil ha større versjon av bilder får du si hva du vil ha, så ...

Jepp, i dag blir det generelle betraktninger, og da vil jeg begynne med å fortelle om mine erfaringer med HP kundestøtte. Jeg sendte dem nemlig en mail på lørdag, for å få orden på et problem med mine foreldres scanner.

Neste gang jeg sjekket mailen hadde jeg fått to mailer, pluss et autosvar. Den første mailen var en firesiders sak, som i detalj beskrev tre mulige fremgangsmåter for å løse problemet. Den var skrevet av Jessica, som lovte å følge meg opp personlig, og bla og bla, og bare å ta kontakt hvis problemet ikke løser seg, eller hvis det er noe annet, eller hvis det blir ordnings.

Neste mail var fra Nancy, som også lovte å følge meg opp personlig, og som lurte på om det var oppstått et problem siden jeg ikke hadde bekreftet at saken var løst. Jeg svarte at det ikke var noe problem, jeg hadde bare ikke hatt tid til å se på det ennå.

Neste gang jeg sjekket mailen var i dag, og da hadde jammen både Ammar, Nicky og Jessica sendt meg mailer, og alle sammen lurte på om det gikk bra, og alle sammen lovte å følge meg opp personlig til problemet var løst.

I dag fikk jeg baken i gir, og fikset biffen ved hjelp av instruksjonene, og følte at det var på sin plass å sende en mail for å si fra. Her er det jeg skrev:


Dear Nicky,

I'm pleased to inform you that my problem has been ...

Søndag, ingen ekte post, bare et bilde, og en link.

Bilde:


Link

En fyr på foto.no som gir bildene sine spennende navn. Merk at jeg ikke ler av folk som ikke skriver korrekt norsk, det er snarere tegnsettingen jeg synes er litt festlig.

-Tor Nordam

Words: Camilla og Silje
Pics: Tor

Musikk-klassen ved Molde videregående skole fremførte som viden kjent musikalen Hair i løpet av den siste uken. Calcuttagutta hadde selvsagt observatører i salen. For dem som ikke har sett Hair en gang i året de siste… ti årene, bringer vi først et kort handlingsreferat:
Bondegutten Claude Bukowski, ungt og naivt prakteksempel på American Youth, kommer til New York for å melde seg til militærtjeneste midt under Vietnamkrigen. I Central Park treffer han en hippie-gjeng anført av George Berger, og forelsker seg i sosietets-prinsessen Sheila Wright. Derpå følger man hans opplevelser blant blomsterbarn i byen frem til militærtreningen begynner. Handlingen er ikke over ved det, men vi ønsker ikke å ødelegge film- eventuelt teateropplevelsen for dem av dere som ennå ikke har klart å få den med seg.


Vi må si vi var imponerte over hva musikk-klassen har fått til: Både med hensyn til vokal-prestasjoner, skuespill, dans, orkester. Hele forestillingen var dessuten en farge-orgie uten like med spennende sceneløsninger vi sjelden har sett maken til. Vi tenker for eksempel på åpningen med tre parallelle scener i én: Militæret, sosieteten og hippiene. Dette ga på en spennende måte innblikk i de tre verdenene stykket fletter sammen. Først marsjerte et militærorkester inn på scenen, fulgt av en tropp soldater. Deretter frøs denne scenen for å gi plass til en sosietetsfest med kammermusikk og champagne. Til slutt løste dette seg opp da hippier dukket opp fra alle kriker og kroker i salen, og avsluttet med en praktfremførelse av ...

Jess, i dag, i del to av tre i denne serien, skal det handle om Gunnar H. Gundersens solprosjekt, eller soloprosjekt som jeg liker å kalle det. Men det er jo slett ikke noe soloprosjekt, han har fått hjelp fra blant andre Ola Hunderi, som ser slik ut som jeg vil se ut når jeg blir en gammel professor. Eller i allefall vil jeg ha tykt, hvitt hår i hestehale, slik som han har. Han har også fått hjelp fra instrumentmakerverkstedet, og noen som kan å kjøre lift.

Men hva dreier så dette solprosjektet seg om. Dere som klikker på linker vet det allerde, men dem er det ikke mange av, så jeg forklarer allikevel. Det er rett og slett denne dingsen alt dreier seg om:


(Her skulle det altså vært et bilde av dingsen alt dreier seg om, men det har jeg glemt igjen i Trondheim. Kommer på sikt.)

Det er altså en svær glasskule fylt med en eller annen alkohol. Hvorfor det, spør du kanskje. Det er fordi jeg elsker at det blåe, og fordi at hvis det var en massiv glasskule ville den vært svinaktig tung, og hvis den var fylt med vann ville det fryse og sprenge glasset.

Platen som er montert til høyre på bildet er en tinnplate. Det som skjer er at når sola skinner blir lyset fokusert av glasskula, og varmer opp tinnplata, som er plassert i fokuspunktet. Til det formålet er det laget en fancy dings, men den glemte jeg å ta ...

Jepp, i dag skulle jeg egentlig skrive om kunst på Gløshaugen, men det blir bumpet til i morgen, på grunn av breaking news.

I DAG VAR DET
KOMBINERT ØVELSE
MED ALLE
REDNINGSETATENE
PÅ GLØSHAUGEN.

JEG VAR PÅ STEDET
OG KUNNE BARE KONSTATERE
AT ALT SÅ UT TIL
Å VÆRE UNDER KONTROLL

DET SKULLE DA OGSÅ BARE MANGLE

PÅ DETTE BILDET KAN VI SE
FAGLEDER BRANN
SOM PÅ PROFESJONELT VIS
KOORDINGERER MANNSKAPENE
VIA
RADIO.


HER SER VI RØYKDYKKERE
SOM VURDERER OM
DE SKAL GÅ INN OG
HENTE UT EN MANN I GULE KLÆR


AMBULANSENE STOD KLARE
I HOPETALL
SÅ OM DET FAKTISK HADDE
TATT FYR
ELLER OM NOEN HADDE HOPPET
FRA NOE HØYT
HADDET DET VÆRT HELL I UHELL
KAN MAN SI


TOR NORDAM
CALCUTTAGUTTA
GLØSHAUGEN

Jepp, i dag var det altså Samfundetmøte på Samfundet, og som vanlig bringer Calcuttagutta deg en oppsummering og kritisk analyse, knapt timer etter at møtet er over.

Dagens gjester var Kåre Willoch, som neppe trenger noen videre introduksjon, og Marie Simonsen, politisk redaktør i dagbladet fra august 2003. Før det var hun leder i VGs debattavdeling i 12 år, og før det var hun bl.a. Dagens Næringslivs utenrikskorrespondent i London. her og her kan du lese om henne.


Temaet i dag var Norges rolle internasjonalt de sist hundre år, og fremover. Kåre Willoch gjennomgikk i sin innledning kjapt historien fra 1905 til nå, pluss litt om 1814 og forskjellig. Ikke noe kontroversielt, bortsett fra tørrvittige kommentarer som "På slutten av 1800-tallet, den gangen sosialdemokratene fortsatt var ajour".


Ellers mente han at oljepengene var blitt håndtert med en blanding av flaks og dyktighet, at Norge har blitt et lydrike, som må føye seg etter beslutninger vi ikke har vært med på å fatte, at vi har en stor interressekonfilkt med Russland, der vi ikke lenger kan forvente oss noen støtte fra USA, som har en interresse av å være venner med Russland for oljen sin del, og at den eneste løsningen er å bli med i EU.


Marie Simonsen brukte sin innledning i stor grad til å snakke om hvor utrolig lite utlendinger vet om Norge. Særlig uttrykket "Humanitær Stormakt" trakk hun frem som et eksempel på at mange i Norge har et helt feilaktig bilde av hvor viktige vi ...