Most recent comments
2021 in Books -- a Miscellany
Are, 2 years, 11 months
Moldejazz 2018
Camilla, 5 years, 4 months
Romjulen 2018
Camilla, 5 years, 11 months
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 6 years, 11 months
Selvbygger
Camilla, 1 month, 3 weeks
Bekjempelse av skadedyr II
Camilla, 10 months, 3 weeks
Kort hår
Tor, 3 years, 11 months
Ravelry
Camilla, 3 years, 6 months
Melody Gardot
Camilla, 5 years, 5 months
Den årlige påske-kommentaren
Tor, 5 years, 8 months
50 book challenge
Camilla, 11 months, 2 weeks
Ten years ago
Christmas stories: Luke 2:1-20
Camilla
Controls
Register
Archive
+ 2004
+ 2005
+ 2006
+ 2007
+ 2008
+ 2009
+ 2010
+ 2011
+ 2012
+ 2013
+ 2014
+ 2015
+ 2016
+ 2017
+ 2018
+ 2019
+ 2020
+ 2021
+ 2022
+ 2023
+ 2024

Den gale italieneren

For noen uker siden skrev jeg en artikkel om Ben Stein. Dette var en konsekvens av at jeg et par dager tidligere hadde kjøpt Ferris Bueller's day off på Platekompaniet på Torgalmenningen i Bergen.

Nå skal jeg fortelle om noe som skjedde den samme dagen jeg kjøpte denne DVDen. Og om noe som skjedde i går. Det er nemlig historien om da jeg møtte den gale italieneren.

Etter å ha kjøpt filmen, ruslet jeg ut på Torgalmenningen, og ble påminnet om at det var en særdeles varm dag. Jeg satte meg derfor ned på en benk i skyggen for å slappe litt av. Etter noen få minutter formelig ramlet det en fyr med grålig krøllete hår og briller ned ved siden av meg. "Can I sit?" spurte han med en høylytt italiensk aksent. "Of course." svarte jeg, intetanende om hva som kom til å skje videre.

I starten pratet han mye om hvor godt han likte Bergen, og at han kom fra sør-Italia der han jobbet som geografilærer på videregående skole. Hyggelig med en vennlig og utadvendt Italiener, tenkte jeg. Men det tok ikke mange minutter før samtalen dreide seg inn på noe annet.

"Do you like to hunt? Do you like to fish?" spurte han, og nikket forventende med hodet. "Sure I like to fish, but I've never hunted." svarte jeg. "Yes, yes, I like to hunt" sa Italieneren, som hadde introdusert seg som Rafaele.

Og så var det gjort. Etter at han nevnte jakt og fiske var det ingen vei tilbake. Samme hva jeg sa for å vri samtalen inn på noe annet, reagerte han med å stirre tomt ut i luften for så å snu seg og spørre igjen "Do you like to kill the animals?". For han ble mer og mer makaber.

"Once, I was in United States, and I go hunting. Then I breake the neck of the Deer!" Utbrøt han med stor entusiasme, og demonstrerte hvordan med en energisk armbevegelse. Og det skulle bli mer.

"In Italy, I had a cow. I like to eat the meat. Do you like the meat? Do you like? Yes? Yes?" mer og mer intenst. "I kill the cow with only the knife! You like? Yes?"


Når Rafaele ser dette dyret, vil han automatisk
brekke nakken på det


Etter en lang rekke utsagn av denne sorten, kom jeg i skade for å nevne noe med hvalfangere og hvordan folk protesterte mot denslags. Da ble han enda mer ivrig og utbrøt "I like whalehunters! Yes, yes, good people. Do you hate the animal rights activists too?" Hmm....tenkte jeg. Nå begynner han å ta helt av her. "I don't really hate anyone" prøvde jeg meg forsiktig. "I hate them! I hate them so much! Where come from, in Italy, we kill the animal and eat the meat." forsatte Rafaele mens han hele tiden stirret meg inn i øynene og nikket.

Som om det fremdeles ikke skulle være nok, viste han seg fra enda en side da en pen jente gikk forbi like ved. "Yes, yes" sa han og pekte på jenten. "Do you like the women's feet? Do you like? Do you like? Yes? Yes?" Han snudde seg mot meg igjen og nikket enda mer voldsomt enn før. "She was very pretty yes" sa jeg, og håpte han skulle nøye seg med det. Men nei. "I like the feet especially! I like to lick the feet to my girlfriend before the fuck!" Og jeg var målløs.

Plutselig så han på klokken, og sa "At three o'clock, I have to go. I have to go and wash my clothes". Flott, tenkte jeg, og så på klokken min. Den var halv to. Syke mann! Jeg reiste meg og sa at jeg skulle nå en buss, og kom meg vekk derfra så fort som mulig i håp om å aldri se denne gale mannen igjen. I etterkant tenkte jeg at det selvsagt måtte ha vært skjult kamera.

Men historien er ikke ferdig der. I går var jeg og en kamerat (Henning) på Vamoose i Bergen på jazzkonsert. Øyvind Jazzforums første for sesongen. En temmelig sær (men kul) opplevelse, både på grunn av at de spilte i stummende mørke, og at musikken kanskje var en smule kunstnerisk.

På slutten av konserten beskrev jeg musikken som: "Slik høres det ut inne i hodet til en som er sinnsyk". For all del, den hadde sine stilige øyeblikk også, men uansett. Da vi stod utenfor utestedet like etter konserten, dukket det opp en person som så kjent ut. Shit! Rafaele! Og tanken på at han har sittet i det samme bekmørke rommet som meg mens musikerne har spilt musikk jeg har beskrevet som passende for mentalt forstyrrede, var mildt sagt forstyrrende.

"Hello!" roper Rafaele og peker på meg. "Eh...hello" sier jeg, og banner inni meg og himler med øynene. Og etter omtrent et halvt minutt, stirrer Italieneren på Henning og sier "Do you like to hunt?" Og da var vi i gang igjen.

Da Henning prøvde å snakke om noe annet, stirret Rafaele tomt ut i luften. Plutselig peker han inn gjennom vinduet til utestedet og sier "The world! The light!" og smiler og nikker.

Jeg og Henning snur oss og ser inn. Der står det en opplyst globus i en hylle. Vi klarer ikke la være og le.

Før vi fikk kommet oss vekk fortalte Rafaele at han skulle være i Bergen til 11.september, da flyet hans gikk. Jeg tror ikke det er tilfeldig at han har valgt å reise med fly på denne datoen.
Camilla, Tor likes this

Comments

Are,  31.08.06 16:06

Hahahahaha. Fantastisk. Det er tydeligvis i Bergen det skjer!

Anders K.,  31.08.06 16:30

Haha, fabelaktig!

Jeg traff også en sprø italiener her en dag, men han var verken makaber eller pervers, kun opptatt av å fortelle i det lange og det breie om alt som er oppfunnet i Firenze: Det italienske språket (noe som til en viss grad stemmer), den første is på verden (kanskje det og), den første sorbetto (sikkert, sikkert), den første kaffe (som fortsatt står på museum i Firenze), samt boken om Pinocchio. Deretter redegjorde han for når han begynte og sluttet på arbeid, og når lunsjpausen fant sted, på alle jobbene han hadde hatt noengang. Så smilte han fornøyd.

Camilla,  31.08.06 16:54

Jeg tror alle har hver sin "gæren italiener"-historie. Det er et eller annet med italienere som gjør at hvis de først tipper over blir de gærnere enn andre gærninger.
Vi hadde en i sovekupeen vår på toget fra Paris til Roma. Han snakket en sær blanding av fransk, italiensk og engelsk, og hadde som eneste (om enn harmløse) tanke at han ikke under noen omstendighet måtte sette gitaren sin i fare. Han innledet samtalen om gitaren sin, som vi ikke måtte stjele, før han gikk inn i en kjempelang digresjon, der vi mistet tråden fullstendig og trodde han hadde skiftet tema, før det viste seg at det egentlig bare handlet om hvordan vi ikke måtte ta eller ødelegge gitaren hans. Vi lovte til stadighet å ikke ta eller ødelegge den, men fikk ikke mer respons enn stadig nye versjoner av "ikke ta eller ødelegg gitaren min"-temaet.
For å være sikker mimet han også hvordan vi kunne kaste kofferten hans, senga hans eller ham selv ut togvinduet hvis vi ville, men at vi ikke måtte gjøre det med gitaren hans.

Etter å ha brukt ca en time på dette viset, forsvant han, og vi la oss til å sove. Vi så ham ikke igjen før midt på natta, da Silje og jeg gikk ut for å gå på do (vi turte jo ikke å gå alene, vi kunne møte den gale italieneren), og hvem møtte vi i gangen? Så vidt jeg husker var det en vakt av et eller annet slag der også. Italieneren brukte resten av natten på å gå ut og inn av kupeen og slamre med døren. Virkelig. Det lot ikke til å være noe formål med det.

Men det må jo presiseres at italienere generelt er hyggelige folk.

Arne,  31.08.06 17:44

Start og sluttid på lunsjpauser i alle jobber han har hatt :D Alltid morsomt med folk som ikke aner at det de sier er fullstendig meningsløst for andre å vite.

Rafaele nevnte også forresten at han var 42 år gammel, hvis noen skulle lure på det. Men kjæresten hans var 32 år gammel, og da han sa det beveget han øyenbrynene opp og ned.

Tor likes this

Anders K.,  31.08.06 18:15

Øyenbryn op og ned! Dét er de flinke til, italienerne.

Tor,  31.08.06 20:06

Den gale italieneren på toget vårt skulle også til å tenne seg en sigarett, da vi nikket mot skiltet som indikerte at det var forbudt å røyke i vognen. Så ropte han mye på det særegne språket sitt, som jeg ikke skjønte noe av, og kastet sigaretten sin på det lukkede vinduet, for å vise at han godt kunne greie seg uten å røyke. Og for å vise det enda litt mer tok han ut enda en sigarett, og kastet den også på det lukkede vinduet. Klin sprø.

Eivind B.,  02.09.06 12:07

Siden Anders henviste meg til denne artikkelen, kan jeg jo fortelle om min opplevelse med gale italienere. Vi var i militæret, på NATO-øvelsen i Trøndelag at troppen vår tok knekken på noen italienere i øvelsen. At de ble dømt død av ledelsen i øvelsen var noe de ikke taklet særlig bra, så de klikket fullstendig. De gikk naturligvis amok, men jeg fikk ikke sett så mye av selve slåssingen (vi ble beordret til å sitte inne i tanksen desseverre, og det var ingen luke der jeg satt), men de stjal hjelmer av hodene til folk, startet neveslåsskamper og attpåtil begynte de å klatre på tanksene våre så vognkommandørene så seg nødt til å slå de ned fra tanksene med kanonløpet. Ja, det var tider! For å ikke snakke om senere på dagen da vi var ute i friskluft så presterte de å begynne å skyte etter meg med signalpistol. Så, kanskje man ikke bør provosere de. Men, jeg har da også møtt hyggelige italienere.

Kjellove,  07.09.06 20:48

Jeg er jævlig skuffa over den lavmælte, høflige, men sure italieneren jeg delte mat- og driteskål med på Moholt (kjøkken og bad). Han burde prøvd hardere!!!

Arne,  12.10.06 17:05

Som jeg skrev i artikkelen, sa italieneren at han skulle reise tilbake til Italia 11.september. MEN!

For bare noen få minutter siden, på danmarksplass, like ved leiligheten DER JEG BOR! Rafaele! Den syke syke mannen er i Bergen fremdeles!! Jeg passerte ham på gaten og hørte plutselig "Ciao!". Jeg nikket forsiktig og fortet meg vekk.

Nå ble jeg litt redd.
Tor,  31.08.11 17:46

Jeg har i nesten to uker nå delt leilighet med en trivelig italiener som, i likhet med meg, er i Edinburgh på et HPC-Europa-finansiert opphold. Han har egentlig ingen spesielt sjokkerende trekk, bare litt merkelige frokostvaner. Hver dag tar han en skål melk, hiver i et par teskjeer pulverkaffe og varmer blandingen i mikroen, før han drysser over en slags frokostblanding med sjokolade og jordbær. Merkelige greier.
Jørgen likes this

Are,  31.08.11 21:37

Dette er en episk artikkel med tilhørende spektakulære kommentarer!
Category
Miscellaneous
Tags
Views
6017