Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 6 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 6 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 6 months
Reading in dark times
Are, 1 year, 8 months
Moldejazz 2016
Camilla, 1 year, 11 months
Dørskilt
Karoline, 2 years
Halifax
Tor, 2 years, 1 month
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 1 month
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 1 month
Topp tur
Camilla, 2 years, 3 months
50 book challenge
Camilla, 6 months, 3 weeks
Controls
Register

The Gone-Away World

Som Anders påpekte er det lite poeng i en liste med bøker hvis titlene ikke betyr noe (det var muligens ikke Anders' poeng, men et poeng jeg assosierte meg frem til utifra det han skrev). Om man holder seg til klassikerne er dette ikke noe stort problem, men ukjente bøker vil gjerne bli til støy i slike lister -- umulig å vite om de er verdt å ta opp eller ikke. Selv når de dukker opp hyppig (slik The Time Traveler's Wife gjorde for en tid tilbake) er det vanskelig å vite om det er kvalitet eller bare hype.

Det hender, om enn veldig sjelden, at jeg kommer over en bok jeg aldri har hørt om, som når jeg leser den viser seg å være så overraskende god, velskrevet, velkomponert og med det ubeskrivelige lille ekstra som ligger i en spesiell type karakter ... . Resultatet er i alle fall at jeg faller hodestups. Det er ikke noe gøy å lese andre bøker rett etter en slik bok, for alt jeg egentlig vil er å lese den om igjen. Og enda en gang.

Som nevnt er dette en ytterst sjelden hendelse. Jeg kommer over mye dårlig litteratur, og disse bøkene har det med å snike seg innpå en når en minst venter det. The Last Samurai kom dumpende ned i postkassen min den gangen jeg fortsatt var med i Bokklubben. Og jeg plukket opp Jonathan Strange & Mr Norrell fordi jeg ville ha noe uforpliktende å lese på mens jeg ventet på den sjette Harry Potter-boken; jeg endte med å låne bort Half-Blood Prince fordi jeg ikke hadde lyst til å lese noe annet enn boken jeg var midt i. Og jeg er ikke vanligvis en monogam (feil ord, men dere forstår hva jeg mener) leser.

Vel, la meg gjøre det klart en gang for alle -- The Gone-Away World av Nick Harkaway er kvalitet. Jeg forventet det ikke.

Jeg var noe skeptisk i begynnelsen. Første kapittel ledet meg til å tro at vi her hadde å gjøre med noen som hadde sett Firefly og tatt det litt mye til sitt hjerte. Men etter hvert som jeg leste videre ble det klart at personen også hadde godt grep om ninjaer og pirater, kampsport, karakterer og plot. Og språk.

Misforstå meg rett. Når jeg sier ninjaer og pirater, antyder Firefly og gamle menn med ki, og en generelt velskrevet bok, snakker jeg ikke om noe skrevet av en pretensiøs geek med oversikt over popkulturelle strømninger på nettet. Godt språk her er ikke det (overdrevent?) blomstrende verbale teppet som gjerne henfører oss litteraturstudenter (jeg vet, jeg vet). Slikt språk ville aldri passet inn i denne historien. Jeg sier godt språk og mener at ordene som regel gir inntrykk av å være akkurat der de burde være. Tenk Adams og Pratchett og Wodehouse, men uten å tenke Adams og Pratchett og Wodehouse. Harkaway har språk-kontrollen, men bruker den annerledes. Språket later til å være velberegnet uforsiktig, strødd med øyeblikk med briljante innsikter.

Det er en utpreget engelsk bok, om jeg kan benytte alle mine mentale båser et øyeblikk, men med en amerikansk tone. Det er ikke sikkert det vil gi mening for noen andre enn meg. Firefly skrevet av Adams, kanskje. Jeg vet jeg driver og referer til Firefly, og det er egentlig helt feil. Jeg gjør det i et forsøk på å formidle den litt skitne og lovløse, men morsomme følelsen boken hadde.

Såh, over til kampsport. Det er ikke umulig at en av grunnene til at jeg liker boken så godt er Mr Wu og hans soft style gong fu. Jeg vet ikke om han vil ha den samme effekten på andre (skjønt jeg er rimelig sikker på at alle som har trent aikido vil ta ham til sitt hjerte), men jeg ser ikke for meg hvordan noen kan unngå det.

Ninjaene og piratene er ikke hentet rett ut av popkulturen. Ninjaene er ikke tøffe tyver man kan beundre, og piratene synger kanskje drikkesanger, men de er ikke Johnny Depp-kloner. Det er imidlertid ingen tvil om hvor Harkaways sympati ligger i ninja/pirater-striden.

Jeg har veldig lite lyst til å avsløre for mye om denne boken. Kanskje nettopp fordi jeg leste den uten å vite noe som helst og likte den så godt. La meg imidlertid si følgende: den handler om Gonzos venn og Gonzo, satt i en post-apokalyptisk verden (med lange innslag av pre-apokalyptisk og apokalypsen selv), kommenterer moderne krigføring, multinasjonale selskaper, internasjonal politikk og mennesker som ordnede deler av et større hele, eller ikke. Alt dette ispedd ninjaer, pirater, mime-artister, revolusjonære, kontra-revolusjonære, drittsekker, større drittsekker, bier, en ny og uventet bruk av tupperware, og detaljer som later som om de ikke betyr noe som helst, men som lyver så det renner.

Jeg ble ikke hektet før i andre kapittel. Det hele starter in medias res, som vi på barneskolen lærte at det het når en bok startet midt i handlingen, og Harkaways karakterer vokser og utvikler seg gjenom det hele -- det er derfor ikke å forvente at de skal vise seg på sitt beste i første kapittel. Det er et kapittel som virker desorienterende fordi det plasserer leseren pladask i en ukjent verden med en gruppe hvis motivasjoner og bakgrunn er ukjente. Men det er et kapittel som gir mening når man har lest resten av boken.

Hele romanen har en underliggende protest mot det homogeniserende og en hyllest til det som ikke lar seg assimilere, det som skiller seg ut, er annerledes, stikker kjepper i hjulene og lager noe nytt i bruddet med det gamle. Men jeg ønsker ikke å gjennom-analysere boken her. Den er velskrevet, har gode karakterer og fantastiske øyeblikk; den skremte meg på flere nivåer, men jeg lo også høyt en hel del, og leste utdrag til stakkars Tor som satt og leste en ikke fullt så god bok. Det er alt dere trenger å vite.

Her er forfatterens hjemmeside. Jeg har sjekket og finner ingen egentlige spoilere, så den er trygg. Jeg anbefaler intervjuet med forfatteren og "how to feed an army", kryptisk som det kan virke. Det er også et utdrag fra første kapittel og en podcast hvor forfatteren leser et utdrag fra en senere del av kapittelet.

Konklusjon: Camilla anbefaler boken på det varmeste, Løp og kjøp.

Comments

Tor,  10.05.09 21:41

Ikke bare satt hun og lo mens hun leste boken. Hun bestemte også, før hun var ferdig å lese den, at hun skulle kjøpe den i bursdagsgave til meg, og at jeg ikke fikk lov til å lese den før da. Så leste og lo hun videre.

Jeg ser frem til bursdagen min.

Anders K.,  10.05.09 21:57

Dette er akkurat det jeg mener. Å skrive "Jeg har lest det og det" er uinteressant. Å skrive "Jeg likte dette fordi ..." er interessant. Mer slikt.

Camilla,  10.05.09 22:23

Jeg mener at det å se hva folk leser også er interessant. Men på en annen måte. De to tingene har forskjellige funksjoner.

Are,  10.05.09 23:02

Da har jeg bestilt.

Kanskje du skal starte bokklubb?
På sett og vis har du vel en her allerede. Ser for meg at "Bokanbefalinger" må bli en tag når vi får den biten opp og gå :)

Camilla,  11.05.09 19:48

Are: Har du lest Last Samurai ennå? Den står alltid øverst på min anbefalingsliste, og jeg mener å huske at du aldri leste den, selv om Silje og jeg ga deg den til bursdagen din for MANGE år siden. Tsk, tsk.

Are,  13.05.09 01:03

*svar skyldig*

Are,  13.05.09 01:05

Det verste er at når jeg nå tok en rask kikk etter den fant jeg en annen bok jeg har fått, men ikke lest. ("Snow".) Jeg skal skjerpe meg. Aiai.

Camilla,  22.06.09 20:19

Jeg skulle til å si at hvis du ikke blir flinkere til å lese bøkene du får, får du ikke flere bøker, men det blir vel bare å straffe Silje og meg, som da må finne andre typer gaver (noe jeg, i alle fall, har store problemer med).

Camilla,  15.07.09 19:45

For ordens skyld: Nå har også Are lest den. Da er det vel bare Silje og Tor som står igjen. Og Tor har begynt.

Are,  16.07.09 17:07

Takk, takk. Denne boka er ny rekord i lav turnaround-tid - tiden fra man får vite om en bok til man kjøper den og har lest den ferdig. Flott bok! Anbefales!

Camilla,  28.02.10 00:48

Her er forresten et intervju jeg gjorde med Nick Harkaway i forbindelse med åpningen av ReadAndFindOut.com

Are,  28.02.10 19:59

Godt intervju! Takk :)

Matteus,  28.02.10 21:13

Enig med Are.

There are some books, a very few books, that completely take you over. After a book like that you have no desire to read anything else; you want to reread it for the rest of your life. Given time, friends and family will make you see that this is not the best option (say, that maybe you should focus on your work, or that there might be other good books out there only waiting to be discovered). In the meantime, you will lend it to random people in the street (after having bought an extra copy specifically for lending, as dirty strangers cannot be allowed to touch your glorious copy), buy it for your friends and glare at those who do not take your advice. These books show up very rarely, and they are hardly ever announced.

I had never heard of The Gone-Away World until Ben lent it to me. I wasn't expecting it to be very good, but after having read snatches of Master Wu's attempt at explaining why America beat China to the space program, he managed to convince me that at least the language was good. I consented to putting it on my list. Remind me to buy Ben a very nice Christmas present.

I confess I was worried at first. The opening chapter, while well written, did not particularly appeal to my preferences for what a book should be about. They talked about trucks and guns. There were moments of glory in between, but I was very worried about what this would turn into. And then I read on. It quickly became apparent that the author had a good grasp of not only ninjas and pirates and martial arts, but also characters and plot. And language.

Now, mind you don't misunderstand. When I speak of ninjas and pirates, suggest old men with qi and a generally well-written book, I am not talking about something written by a pretentious geek with a good grasp of internet subcultures and a penchant for ornamental language. Good language in this instance is not the flowery verbal tapestry that I will admit sometimes enraptures certain students of literature (and I am by no means excluding myself). That kind of language would have been entirely out of place. When I say good language, I mean that the words generally are just where they ought to be. Think Adams and Pratchett and Wodehouse, but without thinking Adams and Pratchett and Wodehouse at all. Nick Harkaway has that control over language, but he uses it very differently. It appears as purposefully careless, littered with moments of brilliant insight.

What is it about? I don't really want to tell you. I suspect that is because I started out knowing nothing and fell so head over heels; the entire reading process can probably be imagined as one very slow topple, ending with a very sizeable crash (face hitting floor) in the end (did you follow that metaphor?). It tells the story of Gonzo's friend and Gonzo, set in a post-apocalyptic world (with rather long periods of pre-apocalypse and the apocalypse itself). It provides a commentary on modern warfare, multinational companies, international politics and people as cogs in a larger machinery, or not. All this is fed a steady stream of ninjas, pirates, mimes, revolutionaries, contra-revolutionaries, bastards, bigger bastards, bees, a new and rather unexpected use of Tupperware, and details that pretend to mean nothing, but that lie all the while before hitting you over the head.

I did not get hooked until the second chapter. It starts in medias res, and Harkaway's characters (oh, the characters!) grow and develop throughout -- it therefore stands to reason that they cannot be at their best in the very first chapter. I found it disorienting, as it placed me very unprepared in an unknown world with groups whose motivations and backgrounds were a big mystery. It made me think it was just another book about tough men in a post-apocalyptic tough world. But I have never been very good at reading first chapters. And it is a chapter which makes sense later on. I have also talked to some who found it captured their imagination. In other words: if you find the book sucks you in at once, read on; if it doesn't, read on.

One word on the characters before I go on. I said they develop. They also stand out. Harkaway has a knack that you find in Dumas and Conan Doyle. He gives you people in his supporting cast. Anyone who does not love Master Wu and his soft style gong fu has no heart. Anyone who has ever trained any martial art (certainly soft style --I'll wager my first-born) will feel an extreme need to pick it up again.

The novel has a steady, insistent protest against homogenising; it celebrates the unassimilated, what sticks out, is different, impedes the smooth running of the machinery, what creates something new by breaking down the old. Walter Benjamin would call him an allegorist. I am not sure that is not as good a name (and praise) as any. I could go on. But this is not the place for analysis. It is a well-written book with excellent characters and marvellous moments. It scared me on several levels, but I also laughed out loud rather a lot. And I kept reading snatches to the people around me who had no idea what I was on about.

In concusion: Camilla says, Run! Buy! Read! Now!
Category
Literature
Tags
Nick Harkaway
Gone-Away World
gong fu
litteratur
ninja
pirater
anbefalt
Views
3158
Google hits
3
Last google search
gone-away world