For å begynne med begynnelsen stod jeg opp tidlig i går, og spaserte til Kyoto stasjon for å ta toget til Tokyo. Jeg dukket opp på plattformen ca 20 minutter før toget mitt skulle gå, og fikk dermed gleden av å observere ikke mindre enn tre andre avganger med Nozomi Shinkansen til Tokyo før mitt tog dukket opp. Det er rett og slett til å bli misunnelig av. Greit nok at japanerne er 30 ganger så mange som oss, og bor på omtrent samme areal, men hvorfor kan ikke vi ha hyppige hurtigtog som i snitt avviker fra tidstabellen med mindre enn ti sekunder? Det virker jo som en fantastisk idé.
Noe som ikke virker som en fantastisk idé er imidlertid å henge ut av en luke i bakerste vogn mens toget kjører ut fra stasjonen. Likevel er det nettopp dette en eller annen stakkar gjør, i allefall på de tre avgangene jeg observerte. Jeg fikk dessverre ikke noe godt bilde, men det dreier seg altså om en person som står med hodet ut av en luke i siden på den bakerste vognen, og holder seg til luen som om han vil hilse på alle på hele perrongen, skjønt jeg mistenker at han egentlig bare holder på luen fordi det blåser ganske kraftig. Jeg estimerer at toget kjører i allefall 60 km/t innen den bakerste vognen er ute av stasjonen.
Herfra spaserte jeg først litt rundt på måfå, og gjorde noe så uhørt som å spise pizza til middag, før jeg bestemte meg for å gå rundt keiserpalasset. Det viser seg å være et godt stykke, og hele veien måtte jeg nesten kjempe meg motstrøms da jeg møtte en konstant strøm av joggere, og av en eller annen grunn later det til å være allmenn enighet om at man jogger mot klokken. Jeg så forøvrig ikke noe til Haruki Murakami, som i følge ham selv pleier å jogge der.
Etter at jeg var ferdig å gå rundt palasset, en tur på ca fem kilometer, spaserte jeg litt rundtomkring og så på kjedelige, strømlinjeformede butikker og resturanter i noen veldig moderne bygg i nærheten av Tokyo stasjon, før jeg tok banen tilbake til hotellet og tok kvelden.
Etter å ha drukket kaffe på Fuglen, pluss en liten spasertur i Yoyogi park, vendte jeg igjen nesen mot mer sentrale strøk. Da jeg var på Rocking Chair i Kyoto nevnte jeg for bartenderen at jeg skulle til Tokyo, og han anbefalte å ta en tur innom Bar High Five. Utstyrt med screenshots fra Google Maps og en kart-app på telefonen begynte jeg å lete. Til slutt fant jeg det jeg mente måtte være riktig kvartal, og etter å ha gått to runder la jeg merke til et ganske lite navneskilt som indikerte at jeg burde ta en nokså anonym heis opp til fjerde etasje. Det viste seg dessverre å ikke være åpent, og siden klokken allerede var sju på søndag kveld regnet jeg med at de ikke ville åpne senere heller. Jeg fikk imidlertid et glimt av lokalet gjennom vinduet i døren, og det så i grunnen akkurat så kult ut som jeg hadde forestilt meg. Plass til mindre enn 20 personer, gode stoler ved baren, og en spritsamling som sikkert tok opp flere prosent av den totale plassen i lokalet. Jeg er litt bitter for at det var stengt, men jeg antar jeg nå har en grunn til å komme tilbake til Tokyo.