Jeg kjøpte nettopp min fjerde mobiltelefon. Og selv om det er relativt få telefoner for en mann på min alder, i alle fall i forhold til enkelte andre, begynner det nå å bli så mange at jeg tror det er på tide å skrive ned noen ord, hvis jeg ønsker å bevare historien om alle mobilene mine for fremtiden. Og det gjør jeg jo.

Min første mobil var en Nokia 5210, type lys blå (den kom bare i blå og oransje). Jeg kjøpte den i juli eller august i 2002, rett før jeg flyttet til Trondheim for første gang. Frem til da hadde jeg ikke sett behovet for en mobiltelefon siden jeg uansett traff nesten alle vennene mine på skolen hver dag, og hjemme hadde vi naturligvis fasttelefon.

Jeg likte egentlig denne telefonen nokså godt. Den var nokså kompakt, etter datidens standarder, og den virket temmelig solid. Selve mobilen var egentlig en liten sak av beskjeden størrelse, men den var fullstendig omgitt av dekselet som bestod av to halvdeler som passet sammen som en slik russisk dukke. Den var ikke akkurat vanntett, men temmelig sprutsikker, og den overlevde tre somre på lageret i lommen på arbeidsbuksen min. Etterhvert ble den imidlertid så oppskrapet at det var vanskelig å lese displayet, og, det som ble dealbreakeren, den begynte å droppe samtaler og lyden ble dårlig.

I februar 2006 kjøpte jeg min andre telefon, en Sony Ericsson W800. Den var meget fancy, med både kamera, nettleser og mp3-spiller. Kameraet var faktisk ikke så verst heller, det hadde tilogmed autofokus og linselokk. Det var naturligvis en smertefull opplevelse å bruke internett på denne mobilen, men jeg brukte den nokså flittig som blåtannmodem når jeg var på reise.

Som alle Sony Ericsson-mobiler med joystick begynte joysticken å fuske, og etter litt over to-tre år vurderte jeg om jeg skulle sende den til reparasjon, eller bare gi blaffen og kjøpe en ny mobil. Jeg burde sikkert gjort min plikt som forbruker og straffet dem for å lage et skrotprodukt ved å få dem til å bruke mer penger på service enn det de tjente på mobilen i utgangspunktet, men jeg var lite lysten på å gå i flere uker uten telefon. Dessuten kom Karoline med et tilbud jeg ikke kunne avslå. En pent brukt Sony Ericsson K530i, til 500 kroner. Jeg husker ikke akkurat når jeg kjøpte denne, men det var definintivt mens jeg bodde i Skansegata, altså skoleåret 07/08. Det første bildet på mobilen er tatt 2. mai 2008, så det var antagelig kort tid før det.

K530i var på noen måter et skritt tilbake fra W800. Den hadde dårligere optikk (ingen autofokus, bare stor dybdeskarphet), langt dårliger bildekvalitet på grunn av pervers komprimering, mp3-spilleren var noe mer krøkkete å bruke og den har dessuten ikke sin egen side på wikipedia. Imidlertid hadde den 3G, noe jeg ikke ble klar over før akkurat nå, den var litt mindre og tynnere, lå meget godt i hånden takket være en slags gummi på bakdekselet og den hadde en meget tilitvekkende konstruksjon, blant annet fordi den fordømte joysticken var erstattet av en knapp.

Jeg har ofte sagt at jeg ønsker meg en telefon som er vanntett og uknuselig, ikke for stor, ikke for tykk, og som kan ringe og sende meldinger. K530i er muligens det nærmeste jeg noen gang vil komme. Den hadde perfekt størrelse og kjentes veldig solid. Og, selv om den kunne gjøre andre ting enn å ringe (jeg installerte for eksempel en ssh-klient, som jeg brukte ved minst én anledning til å restarte en webserver) var det såpass smertefullt at for alle praktiske formål var det en telefon med et dårlig kamera, intet mer.

Denne mobilen fikk dessuten noe bedre behandling enn de to forrige. Etter noen år hadde jeg endelig innsett at en mobil ikke har det som best i lommen på en arbeidsbukse sammen med skruer, spikre, sand, sement og annet rusk, så jeg lot den stort sett ligge i skapet mens jeg var på jobb, til stor frustrasjon for alle som prøvde å få tak i meg, men til stor glede for mobilen, som den dag i dag ser nesten like fin ut som da jeg kjøpte den.

Og slik har det seg også at jeg nå gikk bort fra mitt tidligere prinsipp om å ikke kjøpe ny mobil før den gamle er defekt. Min trofaste K530i nekter rett og slett å dø, den ser uforskammet bra ut, og batteriet holder fortsatt nesten en uke, men jeg lever i tiden og forventer i det minste illusjonen av effektivitet, så jeg vil ha en mobil jeg kan lese epost og sjekke kalenderen på, og derfor kjøpte jeg altså en iPhone. De forrige mobilene mine holdt i henholdsvis 3.5, 2.5 og 3.5 år. Det blir spennende å se hvor lenge den nye holder. I følge Knut, som inntil nylig hadde en førstegenerasjons iPhone (kjøpt i USA, og jailbreaket ved å ringe 911 og gjøre en hel masse obskure greier) er de faktisk ganske holdbare, så jeg er optimist. Forvent ny artikkel om 3-4 år.

-Tor Nordam