Cirka 1996 så jeg et innslag på tv, kanskje på Norge Rundt, om hvordan man lager pålegget Banos (som hverken jeg eller særlig mange andre har smakt, men som altså består hovedsakelig av most banan og konserveringsmiddel ‒ litt som babymat). Det blir laget av deltidsarbeidende pensjonister med plasthansker som sitter langs et rullebånd og skreller bananer og snakker om barnebarna sine. Konserveringsmiddeltilsettingen blir antagelig håndtert av en maskin. Dette syntes jeg var så komisk at jeg i løpet av de påfølgende årene fortalte det til masse folk, med samme resultat hver gang: Ingen trodde på meg! Det var kanskje for utrolig til å være sant, eller for parodisk, ellers lignet det litt for mye på den åpenbare løgnhistorien om han som jobber som bananbøyer på bananfabrikken (som alle med en tørrvittig fjern slektning har hørt hundre ganger).

Historien er kanskje ikke av det fanastiske slaget som er morsom selv om man egentlig skjønner at den ikke er helt sann. (Også kjent som «historier».) Det er en enkel, litt rar historie som er morsom nettopp fordi den er helt sann. Men som kjent er en sannhet ikke en sannhet før den er allmennt kjent. Jeg sluttet i alle fall å formidle denne fun-fact'en etter å ha blitt møtt med forundrede blikk og påstander om løgn for hundrede gang. Helt til i dag.

Nå viser det seg at Skavlan har laget et innslag fra Banos-fabrikken. Den er fremdeleds i drift, men de hyggelige gamle damene som var pensjonister i 1996 er et annet og bedre sted nå. Svenske tenåringer har tatt over skrellejobben, og de har forårsaket en eller annen debatt rundt den, men det er ikke like viktig som at den finnes! Ser dere! Banos blir laget for hånd av underbetalte befolkningsgrupper langs et rullebånd! Akkurat som jeg sa i nittennittiseks!

Men det gir meg ingen tilfredsstillende følelse å endelig ha rett. Nå er bananskrellerne på Stabburet allemannseie, de er hele Norges morsomme historie. Alle med tv ser på Skavlan, det er jo derfor de har kjøpt den, og nå gruer jeg meg til førstemann kommer til meg i lunsjen og spør om jeg har sett hvordan ‒ ha ha ha ‒ pålegget Banos lages.

Skal jeg rope «Ja jeg vet det for jeg sa det jo for femten år siden og du trodde ikke på meg!» ‒ eller er det min tur å si «For hånd? Øh, not! Du tenker for mye!»