Most recent comments
Moldejazz 2018
Camilla, 1 year
Romjulen 2018
Camilla, 1 year, 7 months
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 2 years, 7 months
Jogging og blogging
Are, 3 years, 6 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 3 years, 6 months
Reading in dark times
Are, 3 years, 8 months
Moldejazz 2016
Camilla, 4 years
Dørskilt
Karoline, 4 years
Melody Gardot
Camilla, 1 year
Den årlige påske-kommentaren
Tor, 1 year, 3 months
50 book challenge
Camilla, 7 months
Five years ago
10 timer
Tor
Controls
Register

Britiske moromenn (og -kvinne) II, v.5

Denne artikkelen har ventet i nesten to år (om enn modifisert med jevnte mellomrom). Jeg føler jeg bør ta meg på tak og publisere den før alle youtube-linkene blir tatt ned (og jeg må gjøre alt arbeidet på nytt). Jeg understreker at hvis du er en av dem som ikke trykker på linker vil du ikke få mye ut av dette.

Hugh Dennis er, som jeg bemerket i den første av disse artiklene, enda en av disse Cambridge Footlights-komikerne som Storbritannia nok hadde vært traurig uten. Han er forøvrig en av dem som har vært på radaren min siden jeg bodde i Norge og hadde BBC Prime på hybelen, men det er først de siste par (-tre-fire) årene at jeg har innsett hvor mye bra han faktisk er med i. I likhet med Mitchell & Webb, Armstrong & Miller og Fry & Laurie, er det også her snakk om en duo, nemlig Punt & Dennis.


De var forøvrig begge med i The Mary Whitehouse Experience, og etter hva jeg kan forstå var det der Hugh Dennis' "Mr Strange" først ble introdusert. Her og her er flere. Det var imidlertid ikke Mr Strange som fikk meg til å legge merke til Hugh Dennis (selv om han later til å ha gjort inntrykk på den britiske psyken, om jeg skal basere meg på enkelte av vennene mine her). Det skjedde i forbindelse med enda et av disse panel-programmene det yrer av BBC. Han er nemlig fast deltaker i Mock the Week, hvor han gjennomgående er en meget morsom mann. I likhet med Have I Got News For You (hvor Hugh Dennis også har bidratt er Mock the Week såkalt "topical comedy", noe som innebærer at hoveddelen av programmet går ut på kommentarer om ukens nyhetssaker. Hugh Dennis har gjerne dette på fingerspissene. Til forskjell fra Have I Got News For You har imidlertid Mock the Week (som vel må regnes som noe mindre seriøst (om man kan tillate seg å kalle et humor-program "seriøst")) en egen standup-sekvens, hvor man kan finne eksempler på ting som Lines you wouldn't hear in a costume drama, Unlikely lines from a TV detective show, Questions that were rejected from this year's exams, Things you don't want to hear at Christmas, Unlikely small ads, og selvsagt Scenes we'd like to see in Doctor Who.

Sandi Toksvig får fungere som en slags æresdoktor i denne sammenheng. Hun er egentlig dansk (og jeg skammer meg når jeg nå innser at hun er den eneste kvinnen jeg har nevnt). Jeg så henne først på Q.I., men jeg har siden den gang hatt stor moro av The News Quiz. Hun er selvfølgelig også et produkt av Footlights (hvis den nye britiske regjeringen slår bena under Footlights ved å sørge for at bare folk som studerer hardt for å få en god jobb går på universitetet kommer jeg til å gråte meg i søvn med jevne mellomrom det neste tiåret), samtidig med Stephen Fry, Hugh Laurie, Emma Thompson og resten av dem, og hun hadde angivelig der det første showet skrevet og fremført kun av kvinner. Hun var med i aller første episode av Have I Got News For You, og var fortsatt skrekkelig ung i 1992. Og hun har selvsagt deltatt i Mock the Week (her med John Oliver, en av mine andre favoritter).

Min store favoritt i disse dager er imidlertid Charlie Brooker. Jeg kom over ham tidlig i 2010, da følgende fløt rundt på nettet:



Kort tid etter oppdaget jeg at han hadde en glimrende Guardian-spalte. Deretter tok det meg ikke lang tid å oppdage Screenwipe og Newswipe, to programmer av mye samme type, skjønt sistnevnte har vel et smalere fokus -- her om amerikanske media, om reality-tv, dekningen av G20-protestene, om snø og min store favoritt:

Del 2 og del 3 og del 4 og del 5.
Det er en av de beste gjennomgangene av året som gikk jeg har vært borti. Om du lurer på om denne Charlie Brooker kanskje er en sint mann, kan det hende du er inne på noe. Men det er veldig tilfredsstillende å se noen andre opprørt over det som opprører meg. Det tar bort litt av frustrasjonen. I det siste har han sammen med David Mitchell gjort verden til et bedre sted med 10 o'clock live. Om de kunne droppe Jimmy Carr (til tross for hans moment of glory på QI) og Lauren Laverne, og flytte programmet til BBC og bort fra de fryktelige neonfargene, ville jeg bli fullkomment lykkelig. Her er en veldig god analyse av Gadaffi. Jeg tror det er det sentrale: Jeg liker hvordan han klarer å kutte til hjertet av ting (helt på slutten). Det er det som gjør ham stor.

Jeg lover ikke at det kommer en "Britiske moromenn III" med det første, men den som lever får se.

Versions:

Version 1

Camilla, 19.05.09 12:30

Version 2

Camilla, 06.04.11 00:41

Version 3

Camilla, 06.04.11 00:51

Version 4

Camilla, 06.04.11 01:00

Version 5

Camilla, 06.04.11 01:00