Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 11 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 11 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 11 months
Reading in dark times
Are, 2 years, 1 month
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 4 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 5 months
Halifax
Tor, 2 years, 6 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 6 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 6 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 8 months
50 book challenge
Camilla, 11 months, 3 weeks
Ten years ago
Musikklinjas julekonsert 2008
Camilla
Controls
Register

Hamlet

Hamlet.

Jeg fortalte tidligere at jeg er svak for Macbeth, og da må jeg kanskje finne et helt nytt ord for min holdning til Hamlet (både mannen og stykket -- beklager, Tor). Det kan hende "besettelse" kan gjøre jobben. Jeg kunne de fleste replikkene av betydning utenat da jeg var 12 (et stakkars søskenbarn som hadde lånt meg boken fikk et brev som begynte "To be or not to be" og endte "and lose the name of action", muligens med noen ord om hvor fint jeg syntes det var -- men hvem trenger å legge til noe særlig når Shakespeare har sagt sitt?).

Siden den gang har Hamlet dukket opp med jevne mellomrom. Min første var Sir Laurence Olivier, men jeg fikk ikke se hele. Det var et eller annet foreldrene mine mente var viktigere. Det samme skjedde da Mel Gibsons (av gode grunner) noe mindre klassiske versjon gikk på tv. Da Kenneth Branaghs Hamlet kom på kino var Silje og jeg nærmest alene i salen (det er visst ikke 1. juledag som er den mest populære kinodagen). Og når så David Tennant skulle spille Hamlet mot Patrick Stewarts Claudius var det egentlig bare et spørsmål om hvorvidt vi kunne få billetter. Forestillingene har nemlig vært utsolgt siden lenge før de kom på det åpne markedet, men med litt triksing og miksing (jeg er for eksempel nå full member of the RSC) fikk Tor ordnet det meste.

Noen burde kanskje ha sagt stopp når det ble foreslått å sette en prominent Star Trek-skuespiller og den nåværende Doctor Who i samme stykke. Begge vil ha en tendens til å fremskaffe en spesiell type publikum som ikke vanligvis frekventerer teater, og som kanskje teateret kan klare seg utmerket godt uten ("Whovians" er selvsagt ikke på langt nær så sprø som "trekkies" og "trekkers" -- jeg klarer aldri å huske hvilken av dem som er sprøest). Jeg endte med å sitte ved siden av et fremragende eksempel: Han hadde med seg en stor pose Haribo-sukkertøy av den typen som kommer i en masse mindre poser, og satte seg til å gomle (det finnes ikke et mer passende ord) målbevisst på det. Deretter gikk han i gang med en versjon av urolig sitting jeg aldri har sett maken til ... med unntak av når Patrick Stewart sto på scenen. Tydelig der av én grunn. Det var en påtagelig overvekt i publikum av t-skjortekledde, bebrillede overvektige menn, og små barn. Jeg holder fast på fordommene mine.

Jeg vurderer fra nå av å gå på teater med katana.

Det er heldig jeg er en tålmodig sjel med god innlevelsesevne -- det skal mer til enn idioter for å ødelegge en briljant forestilling for meg.

Begynnelsen på Hamlet, er jeg den første til å innrømme, er kanskje litt lite engasjerende. Det er noe med vaktmenn som aldri helt klarer å fange min interesse, og jeg blir sittende der veldig klar over at jeg er på teater. Det er med den første scenen i hoffet stykket virkelig starter for meg. Claudius snakker til alle om alt, statsanliggender og Laertes' ønske om å dra tilbake til Paris, før han i det hele tatt enser Hamlet. Jeg trenger vel ikke understreke at denne oppsetningen fikk frem det noe ukomfortable i scenen på en glimrende måte. Og Claudius' første henvendelse til Hamlet

But now, my cousin Hamlet, and my son,--

erklærer med én gang at noe er ute av gjenge, og Hamlets kommentar er et sarkastisk mesterverk:

A little more than kin, and less than kind

Så mye har vært skrevet om Hamlet som stykke og Hamlet som person at det er vanskelig å unngå referanser til det, men hvis jeg skal gå inn på alle analysene kommer nok denne artikkelen til å implodere og gjøre serveren om til et sort hull, og da vil vi ikke lenger måtte bekymre oss for LHC. Jeg må imidlertid nevne Hamlets opprør mot det overfladiske i konvensjoner, opposisjonen mellom det ekte og det som bare "seems".

Seems, madam! nay it is; I know not 'seems.'
'Tis not alone my inky cloak, good mother,
Nor customary suits of solemn black,
Nor windy suspiration of forced breath,
No, nor the fruitful river in the eye,
Nor the dejected 'havior of the visage,
Together with all forms, moods, shapes of grief,
That can denote me truly: these indeed seem,
For they are actions that a man might play:
But I have that within which passeth show;
These but the trappings and the suits of woe.


Jeg er nærmest fristet til å kalle ham romantiker, om det ikke hadde vært fryktelig anakronistisk. Hamlets sorg etter farens død er imidlertid påtagelig. Dette har en tendens til å utarte i store deklamasjoner på scenekanten, ikke hjulpet av at stykket har sin andel lange monologer. Og det er her David Tennant kommer til sin rett: Ikke i lange deklamasjoner, men i evnen til å unngå dem ved å ta teksten og gjøre den til sin egen. Han kan fremføre dette uten at det høres kunstig ut:

O, that this too too solid flesh would melt
Thaw and resolve itself into a dew!
Or that the Everlasting had not fix'd
His canon 'gainst self-slaughter! O God! God!
How weary, stale, flat and unprofitable,
Seem to me all the uses of this world!
Fie on't! ah fie! 'tis an unweeded garden,
That grows to seed; things rank and gross in nature
Possess it merely. That it should come to this!
But two months dead: nay, not so much, not two:
So excellent a king; that was, to this,
Hyperion to a satyr; so loving to my mother
That he might not beteem the winds of heaven
Visit her face too roughly. Heaven and earth!
Must I remember? why, she would hang on him,
As if increase of appetite had grown
By what it fed on: and yet, within a month--
Let me not think on't--Frailty, thy name is woman!--
A little month, or ere those shoes were old
With which she follow'd my poor father's body,
Like Niobe, all tears:--why she, even she--
O, God! a beast, that wants discourse of reason,
Would have mourn'd longer--married with my uncle,
My father's brother, but no more like my father
Than I to Hercules: within a month:
Ere yet the salt of most unrighteous tears
Had left the flushing in her galled eyes,
She married. O, most wicked speed, to post
With such dexterity to incestuous sheets!
It is not nor it cannot come to good:
But break, my heart; for I must hold my tongue.


Kan jeg dessuten få bemerke hvor hjerteskjærende slutten på den monologen egentlig er? Problemet med Shakespeare, som jeg vel har bemerket tidligere, er at så mye av det han skriver har gått inn i språket som klisjéer. De mister dermed mye kraft. En god skuespiller kan imidlertid bringe det tilbake.

En del av sjarmen (jeg er fristet til å si "det fundamentalt britiske") med Shakespeare er måten han kombinerer komedie og tragedie uten å la den ene ta overhånd. Som når Horatio dukker opp:

HORATIO
My lord, I came to see your father's funeral.

HAMLET
I pray thee, do not mock me, fellow-student;
I think it was to see my mother's wedding.

HORATIO
Indeed, my lord, it follow'd hard upon.

HAMLET
Thrift, thrift, Horatio! the funeral baked meats
Did coldly furnish forth the marriage tables.
Would I had met my dearest foe in heaven
Or ever I had seen that day, Horatio!
My father!--methinks I see my father.

HORATIO
Where, my lord?

HAMLET
In my mind's eye, Horatio.


Man kan si det om det meste av Shakespeare, men det er noe eget med Hamlet. Når Hamlet er morsom er det gjerne desto mer hjerteskjærende. Møtet begynner lett med en forklaring på hvorfor bryllupet fulgte så tett på begravelsen, men midt i Hamlets replikk faller det lystige bort og blir tragisk. Deretter kommer det selvsagt kort tilbake idet Hamlet i et anfall av tragisk ironi sier at han ser sin far for seg. Horatios spørsmål gir jo mening med tanke på hva han har sett, men Tennants Hamlet ga svaret som det mest åpenbare i verden -- faren er jo død, så hvor ellers kunne han ha sett ham? Jeg føler at man tar for sjelden tak i disse delene av teksten. Selve replikkvekslingene er så inngrodde i vår kultur, at de i dem selv har blitt ord vi ikke tenker over.

Horatio forteller jo Hamlet om møtet med farens gjenferd, og de avtaler å møtes om kvelden. I mellomtiden tar Polonius og Ophelia avskjed med Laertes som skal tilbake til Paris, og Polonius gir sønnen kanskje verdens mest kjente faderlige råd:

Be thou familiar, but by no means vulgar.
Those friends thou hast, and their adoption tried,
Grapple them to thy soul with hoops of steel;
But do not dull thy palm with entertainment
Of each new-hatch'd, unfledged comrade. Beware
Of entrance to a quarrel, but being in,
Bear't that the opposed may beware of thee.
Give every man thy ear, but few thy voice;
Take each man's censure, but reserve thy judgment.
Costly thy habit as thy purse can buy,
But not express'd in fancy; rich, not gaudy;
For the apparel oft proclaims the man,
And they in France of the best rank and station
Are of a most select and generous chief in that.
Neither a borrower nor a lender be;
For loan oft loses both itself and friend,
And borrowing dulls the edge of husbandry.
This above all: to thine ownself be true,
And it must follow, as the night the day,
Thou canst not then be false to any man.


Mens de først er i gang med gode råd benytter både Laertes og Polonius anledningen til å informere Ophelia om at hun ikke bør sette alt hun har på Hamlets kjærlighet. Jeg må bemerke at denne oppsetningen også i spørsmålet om Ophelia og Hamlet tidlig markerte seg som subtil, men klar. Mot slutten av hoff-scenen, da alle andre hadde forlatt scenen, krysset de i motsatt retning og ga hverandre et håndtrykk som varte til de måtte slippe, det hele uten å stanse eller se hverandre inn i øynene. Det høres ikke effektivt ut når jeg skriver det, men det fungerte utmerket på scenen.

Vel, tilbake til saken. Hamlet møter Horatio og vaktene for å se hva det hele dreier seg om. Og her fikk vi igjen et eksempel på at Shakespeare ikke er en fast tekst som skal deklameres rytmisk.

The air bites shrewdly; it is very cold.

Det er en nydelig setning, satt opp som en motsetning av blomstrende virkemidler og kald konstatering. RSC tok konsekvensen av dette og forholdt seg til første del med massiv ironisk distanse. "The air bites shrewdly", sa Tennant til luften og verden forøvrig. Da han ikke fikk noen respons fra vakten, som ikke skjønte hva han mente, trampet han med bena, og forkarte "it is very cold".

Og så kom gjenferdet, "Hamlet, King, father, royal Dane" og erklærte at det dreide seg om

Murder most foul, as in the best it is;
But this most foul, strange and unnatural.


Det hele får renessansemannen Hamlet (for selv om stykket baserer seg på en mye eldre historie er det det han er), humanisten som har studert i Wittenberg, til å erklære at

There are more things in heaven and earth, Horatio,
Than are dreamt of in our philosophy.


Og endelig replikken som vel kan stå som oppsummeringen av stykket:

The time is out of joint: O cursed spite,
That ever I was born to set it right!


---

Som en følge av gjenferdets formaninger bestemmer Hamlet seg for å spille gal. Han advarte Horatio og vaktmennene, men det første vi får høre om resultatet er gjennom Ophelia. Jeg håper dere kan tilgi meg at denne artikkelen blir mye lenger enn det som kanskje er lett lesbart, men jeg må igjen sitere. Jeg tar meg stadig i å tro at jeg har sett scenen Ophelia beskriver utspille seg, men det skyldes bare at den er så levende beskrevet.

My lord, as I was sewing in my closet,
Lord Hamlet, with his doublet all unbraced;
No hat upon his head; his stockings foul'd,
Ungarter'd, and down-gyved to his ancle;
Pale as his shirt; his knees knocking each other;
And with a look so piteous in purport
As if he had been loosed out of hell
To speak of horrors,--he comes before me.

LORD POLONIUS
Mad for thy love?

OPHELIA
My lord, I do not know;
But truly, I do fear it.

LORD POLONIUS
What said he?

OPHELIA
He took me by the wrist and held me hard;
Then goes he to the length of all his arm;
And, with his other hand thus o'er his brow,
He falls to such perusal of my face
As he would draw it. Long stay'd he so;
At last, a little shaking of mine arm
And thrice his head thus waving up and down,
He raised a sigh so piteous and profound
As it did seem to shatter all his bulk
And end his being: that done, he lets me go:
And, with his head over his shoulder turn'd,
He seem'd to find his way without his eyes;
For out o' doors he went without their helps,
And, to the last, bended their light on me.


Dette, ved siden av brevet som Polonius senere viser til kongeparet, hvor Hamlet skriver følgende til Ophelia:

'Doubt thou the stars are fire;
Doubt that the sun doth move;
Doubt truth to be a liar;
But never doubt I love.


overbeviser Polonius om at prinsen er gal av utilfredsstilt kjærlighet (fordi Ophelia hadde trukket seg unna). Men mer om det senere.

Hovedfokus i andre akt er skuespillerne og Hamlets plan for å finne ut om gjenferdet snakker sant. Men først Rosencrantz og Guildenstern, som på dette tidspunkt fortsatt er i live, samme hva Tom Stoppard sier. De er ikke videre sympatiske karakterer. Der Horatio er en sann venn, er disse nok best beskrevet sykofanter.

ROSENCRANTZ
Both your majesties
Might, by the sovereign power you have of us,
Put your dread pleasures more into command
Than to entreaty.

GUILDENSTERN
But we both obey,
And here give up ourselves, in the full bent
To lay our service freely at your feet,
To be commanded.

KING CLAUDIUS
Thanks, Rosencrantz and gentle Guildenstern.

QUEEN GERTRUDE
Thanks, Guildenstern and gentle Rosencrantz.


RSCs oppsetning hadde gjort et poeng ut av Claudius' problemer med navn. Han trengte for eksempel Gertrudes hint for å huske hvor Hamlet studerte, og når han nå takker Rosencrantz og Guildenstern, blander han dem sammen. Gertrude har imidlertid oversikt, og retter det hele i sin replikk, som dere kan se. Dette er med på å underbygge det usympatiske i Claudius' karakter: Han bryr seg egenlig ikke om andre, ser dem ikke som mennesker han bør interessere seg i. Noen har bemerket at han i motsetning til sin forgjenger later til å ha vært en god diplomat, men jeg vil legge til at han nok da er en som forholder seg til mennesker som til sjakkbrikker som skal manipuleres. Eller, som Hamlet sier i akt fire:

he keeps them, like
an ape, in the corner of his jaw; first mouthed, to
be last swallowed


Derpå følger enda en kjent replikkveksling. Jeg har i det siste fått inntrykk av at disse replikkene kanskje ikke er så velkjente som jeg tror de er, men uansett fortjener de en plass her:

POLONIUS
What do you read, my lord?

HAMLET
Words, words, words.

LORD POLONIUS
What is the matter, my lord?

HAMLET
Between who?

LORD POLONIUS
I mean, the matter that you read, my lord.

HAMLET
Slanders, sir: for the satirical rogue says here
that old men have grey beards, that their faces are
wrinkled, their eyes purging thick amber and
plum-tree gum and that they have a plentiful lack of
wit, together with most weak hams: all which, sir,
though I most powerfully and potently believe, yet
I hold it not honesty to have it thus set down, for
yourself, sir, should be old as I am, if like a crab
you could go backward.


Jeg mistenker stadig at Hamlet bare spiller gal for å kunne si hva han egentlig mener. Hvis dere husker en av de første replikkene jeg siterte, "But break, my heart; for I must hold my tongue," er dette kanskje løsningen. Og det er vel ingen tvil om at omgivelsene bare regner ham som gal fordi de ikke vil forstå ham. Som Polonius sier,

Though this be madness, yet there is method in't.

Jeg vet jeg begynner å høres ut som en plate med hakk i, men David Tennats fremføring av den foregående replikken var perfekt utført, med akkurat nok blanding av galskap og klarhet, og snert i siste del.

Når Rosencrantz og Guildenstern møter Hamlet hagler det formelig av briljante replikker:

ROSENCRANTZ
None, my lord, but that the world's grown honest.

HAMLET
Then is doomsday near: but your news is not true.
Let me question more in particular: what have you,
my good friends, deserved at the hands of fortune,
that she sends you to prison hither?

GUILDENSTERN
Prison, my lord!

HAMLET
Denmark's a prison.

ROSENCRANTZ
Then is the world one.


Men Hamlet er ikke enig:

O God, I could be bounded in a nut shell and count
myself a king of infinite space, were it not that I
have bad dreams.


Og så:

What a piece of work is a man! how noble in reason!
how infinite in faculty! in form and moving how
express and admirable! in action how like an angel!
in apprehension how like a god! the beauty of the
world! the paragon of animals! And yet, to me,
what is this quintessence of dust? man delights not
me: no, nor woman neither, though by your smiling
you seem to say so.


Man skal ikke kalle Hamlet humanist. Eller om han er det, er han en meget melankolsk en. Det er ikke helt klart i hvor stor grad Hamlets melankoli er påtatt: Han er kommer jo stadig med vitser og stikk som tyder på alt annet enn depresjon; men melankoli og depresjon er vel strengt tatt ikke samme sak, og han viser jo mange av de samme tendensene når han er alene på scenen. Jeg velger å anse ham som en melankoliker av den gamle typen, den Benjamin snakket om, som ser det tomme i verden, men som gjør bruk av det at ting ikke er fulle av betydning til å sette dem sammen i nye og kreative konstellasjoner: Verden er støv og skygge, men fordi den ikke gir mening kan man leke med den.

Det store bruddet i Hamlets galskap og melankoli kommer i form av skuespillerne, for Hamlet er teaterkjenner. Man aner Shakespeare i bakgrunnen, og store deler av andre og tredje akt fungerer som en hyllest til teateret og skuespillerne, og et ganske velrettet spark mot de dumme massene. Heldigvis er massene for dumme til å skjønne det.

John Woodvine gjorde en fantastisk jobb som den fremste av skuespillerne. Han leverte monologen om Pyrrhus, Priam og Hecuba slik at vi nærmest så det hele for oss.

LORD POLONIUS
Look, whether he has not turned his colour and has
tears in's eyes. Pray you, no more.

HAMLET
'Tis well: I'll have thee speak out the rest soon.
Good my lord, will you see the players well
bestowed? Do you hear, let them be well used; for
they are the abstract and brief chronicles of the
time: after your death you were better have a bad
epitaph than their ill report while you live.


Man bør altså holde seg inne med skuespillere.

LORD POLONIUS
My lord, I will use them according to their desert.

HAMLET
God's bodykins, man, much better: use every man
after his desert, and who should 'scape whipping?


Og så:

Now I am alone.
O, what a rogue and peasant slave am I!
Is it not monstrous that this player here,
But in a fiction, in a dream of passion,
Could force his soul so to his own conceit
That from her working all his visage wann'd,
Tears in his eyes, distraction in's aspect,
A broken voice, and his whole function suiting
With forms to his conceit? and all for nothing!
For Hecuba!
What's Hecuba to him, or he to Hecuba,
That he should weep for her? What would he do,
Had he the motive and the cue for passion
That I have? He would drown the stage with tears
And cleave the general ear with horrid speech,
Make mad the guilty and appal the free,
Confound the ignorant, and amaze indeed
The very faculties of eyes and ears. Yet I,
A dull and muddy-mettled rascal, peak,
Like John-a-dreams, unpregnant of my cause,
And can say nothing; no, not for a king,
Upon whose property and most dear life
A damn'd defeat was made. Am I a coward?
Who calls me villain? breaks my pate across?
Plucks off my beard, and blows it in my face?
Tweaks me by the nose? gives me the lie i' the throat,
As deep as to the lungs? who does me this?
Ha!
'Swounds, I should take it: for it cannot be
But I am pigeon-liver'd and lack gall
To make oppression bitter, or ere this
I should have fatted all the region kites
With this slave's offal: bloody, bawdy villain!
Remorseless, treacherous, lecherous, kindless villain!
O, vengeance!
Why, what an ass am I! This is most brave,
That I, the son of a dear father murder'd,
Prompted to my revenge by heaven and hell,
Must, like a whore, unpack my heart with words,
And fall a-cursing, like a very drab,
A scullion!


Er ikke det en fantastisk monolog? Det er interessant at motsetningen mellom det som "seems" og det ekte her har en annen valør. Hamlet reagerte jo med sinne da dronningens ord ikke anerkjente at sorgen hans var dyp og ektefølt; nå er det Hamlets manglende mulighet til å uttrykke sorgen som er det falske, out-of-joint, ikke skuespillerens tilsynelatende ubegrunnede sorguttrykk.

Men det er ikke skuespillernes eneste funksjon:

The spirit that I have seen
May be the devil: and the devil hath power
To assume a pleasing shape; yea, and perhaps
Out of my weakness and my melancholy,
As he is very potent with such spirits,
Abuses me to damn me: I'll have grounds
More relative than this: the play 's the thing
Wherein I'll catch the conscience of the king.


"The play is the thing!" Og planen er lagt.

---

Hamlet er imidlertid ikke den eneste som plotter for å komme til bunns i saker. Kongen og Polonius sender Ophelia for å møte ham, mens de selv gjemmer seg for å overhøre samtalen. Men først:

To be, or not to be: that is the question:
Whether 'tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them? To die: to sleep;
No more; and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, 'tis a consummation
Devoutly to be wish'd. To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there's the rub;
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there's the respect
That makes calamity of so long life;
For who would bear the whips and scorns of time,
The oppressor's wrong, the proud man's contumely,
The pangs of despised love, the law's delay,
The insolence of office and the spurns
That patient merit of the unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscover'd country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all;
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o'er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action.--Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remember'd.


RSC kuttet faktisk deler av denne monologen. Jeg ble litt satt ut. Men de har kanskje rett i at det ikke faller helt naturlig å snakke om "the oppressor's wrong, the proud man's contumely, the pangs of despised love, the law's delay, the insolence of office and the spurns that patient merit of the unworthy takes". Men jeg liker den delen også. Kanskje spesielt den delen om disprised love (for det var det det sto i den utgaven jeg lærte det hele utenat fra da jeg var 12. Ikke despised. Men google er ikke enig med meg. Det er nok et spørsmål som krever en eller annen slags forskning.) -- det er så relevant med hensyn til Ophelia som dukker opp rett rundt hjørnet.

Og hun er ikke helt snill. Stakkars Hamlet.

OPHELIA
My lord, I have remembrances of yours,
That I have longed long to re-deliver;
I pray you, now receive them.

HAMLET
No, not I;
I never gave you aught.

OPHELIA
My honour'd lord, you know right well you did;
And, with them, words of so sweet breath composed
As made the things more rich: their perfume lost,
Take these again; for to the noble mind
Rich gifts wax poor when givers prove unkind.
There, my lord.

HAMLET
Ha, ha! are you honest?

OPHELIA
My lord?

HAMLET
Are you fair?

OPHELIA
What means your lordship?

HAMLET
That if you be honest and fair, your honesty should
admit no discourse to your beauty.

OPHELIA
Could beauty, my lord, have better commerce than
with honesty?

HAMLET
Ay, truly; for the power of beauty will sooner
transform honesty from what it is to a bawd than the
force of honesty can translate beauty into his
likeness: this was sometime a paradox, but now the
time gives it proof. I did love you once.

OPHELIA
Indeed, my lord, you made me believe so.

HAMLET
You should not have believed me; for virtue cannot
so inoculate our old stock but we shall relish of
it: I loved you not.

OPHELIA
I was the more deceived.

HAMLET
Get thee to a nunnery: why wouldst thou be a
breeder of sinners? I am myself indifferent honest;
but yet I could accuse me of such things that it
were better my mother had not borne me: I am very
proud, revengeful, ambitious, with more offences at
my beck than I have thoughts to put them in,
imagination to give them shape, or time to act them
in. What should such fellows as I do crawling
between earth and heaven? We are arrant knaves,
all; believe none of us. Go thy ways to a nunnery.
Where's your father?

OPHELIA
At home, my lord.

HAMLET
Let the doors be shut upon him, that he may play the
fool no where but in's own house. Farewell.

OPHELIA
O, help him, you sweet heavens!

HAMLET
If thou dost marry, I'll give thee this plague for
thy dowry: be thou as chaste as ice, as pure as
snow, thou shalt not escape calumny. Get thee to a
nunnery, go: farewell. Or, if thou wilt needs
marry, marry a fool; for wise men know well enough
what monsters you make of them. To a nunnery, go,
and quickly too. Farewell.

...

HAMLET
I say, we will have no more marriages:
those that are married already, all but one, shall
live; the rest shall keep as they are. To a
nunnery, go.

Exit

OPHELIA
O, what a noble mind is here o'erthrown!
The courtier's, soldier's, scholar's, eye, tongue, sword;
The expectancy and rose of the fair state,
The glass of fashion and the mould of form,
The observed of all observers, quite, quite down!
And I, of ladies most deject and wretched,
That suck'd the honey of his music vows,
Now see that noble and most sovereign reason,
Like sweet bells jangled, out of tune and harsh;
That unmatch'd form and feature of blown youth
Blasted with ecstasy: O, woe is me,
To have seen what I have seen, see what I see!


Stakkars Hamlet; og stakkars Ophelia. Det er virkelig en hjerteskjærende scene. Og jeg tror dette er tredje eller fjerde gangen jeg har brukt ordet "hjerteskjærende" så langt, men hva annet er det å vente når man snakker om en tragedie?

Benjamin hevder at Hamlet ikke er en tragedie, men et sørgespill, dvs. at det ikke har noe å gjøre med de greske stykkene, men heller handler om melankolikeren og allegorikeren. Han legger også vekt på at alle dør. Men det er ikke tvil i min sjel om at forholdet mellom Ophelia og Hamlet følger tragedie-mønsteret til punkt og prikke: Hamlets ønske om å hevne faren gjør at han ikke kan forholde seg til Ophelia som han bør; det gjør at han kommer i skade for å drepe Polonius (jeg kommer tilbake til det); og det fører til Ophelias galskap og til slutt hennes selvmord, noe som i sin tur bidrar til den blodige slutten på stykket.

Men kjærlighetshistorien er bare en av så mange tråder som spinnes sammen i dette stykket. Hevn, skuespill, stormaktspolitikk, og, om man vil, både incest og homofili er også tilgjengelig for oppmerksomheten. Nå tilbake til skuespillerne. Hamlets instruksjoner like før forestillingen

Speak the speech, I pray you, as I pronounced it to
you, trippingly on the tongue: but if you mouth it,
as many of your players do, I had as lief the
town-crier spoke my lines. Nor do not saw the air
too much with your hand, thus, but use all gently;
for in the very torrent, tempest, and, as I may say,
the whirlwind of passion, you must acquire and beget
a temperance that may give it smoothness. O, it
offends me to the soul to hear a robustious
periwig-pated fellow tear a passion to tatters, to
very rags, to split the ears of the groundlings, who
for the most part are capable of nothing but
inexplicable dumbshows and noise: I would have such
a fellow whipped
...
Now this overdone,
or come tardy off, though it make the unskilful
laugh, cannot but make the judicious grieve; the
censure of the which one must in your allowance
o'erweigh a whole theatre of others. O, there be
players that I have seen play, and heard others
praise, and that highly, not to speak it profanely,
that, neither having the accent of Christians nor
the gait of Christian, pagan, nor man, have so
strutted and bellowed that I have thought some of
nature's journeymen had made men and not made them
well, they imitated humanity so abominably.
...
And let those that play
your clowns speak no more than is set down for them;
for there be of them that will themselves laugh, to
set on some quantity of barren spectators to laugh
too; though, in the mean time, some necessary
question of the play be then to be considered:
that's villanous, and shows a most pitiful ambition
in the fool that uses it.


Hear, hear! sier jeg. Man burde gjøre denne passasjen til obligatorisk lesning for alle dramastudenter. Og folk antyder at litteratur ikke gjør en til bedre mennesker. Hah.

Men tilbake til tragedien. Hamlets instruksjon har jo som formål å fremkalle en reaksjon hos onkelen. Hele hoffet er samlet for å se skuespillet, og Hamlet benytter seg stadig av galskapen som dekke:

look you, how cheerfully my
mother looks, and my father died within these two hours.

OPHELIA
Nay, 'tis twice two months, my lord.

HAMLET
So long? Nay then, let the devil wear black, for
I'll have a suit of sables. O heavens! die two
months ago, and not forgotten yet? Then there's
hope a great man's memory may outlive his life half
a year.


Stakkars Ophelia kommenterer prologen:

'Tis brief, my lord.

HAMLET
As woman's love.


Kan det være at Hamlet ganske enkelt har utvilket et sterkt anfall av misogyni som følge av det han anser som morens svik? Det bugner jo av replikker av typen "frailty, thy name is woman". Det er kanskje vanskelig å tro på evigvarende kjærlighet når din mor, tilsynelatende lykkelig i ekteskapet, gifter seg igjen bare uker etter din fars død?


Skuespillerne hyret av Hamlet presenterer en konge og en dronning, tilsynelatende lykkelige. Kongen antyder at når han dør vil dronningen gifte seg igjen. Hun erkjærer at et slikt svik vil hun ikke begå, hvert kyss hun ga den nye mannen ville være et drap på den forrige....

HAMLET
Madam, how like you this play?

QUEEN GERTRUDE
The lady protests too much, methinks.


Indeed.

Kongens reaksjon på skuespillernes gjenskapelse av drapet på Hamlets far har vært fremstilt på så mange måter. Som regel blir han slått av redsel, løper halvgal ut av rommet mens han roper

Give me some light: away!

Men i denne oppsetningen var Claudius' reaksjon mer målrettet. Han ber om lys og holder lampen opp mot Hamlet, hvis ansikt vel avslører at han vet alt. "Away" er ordren gitt av en konge i full kontroll av hoffet. Denne Claudius er mye skumlere enn de fleste jeg har sett.

Når de så har gått hver til sitt, blir Guildenstern sendt for å hente Hamlet til morens rom. Hamlet har ingen respekt for hverken Rosenkrantz eller Guildenstern.

GUILDENSTERN
If it shall please you to make me a
wholesome answer, I will do your mother's
commandment: if not, your pardon and my return
shall be the end of my business.

HAMLET
Sir, I cannot.

GUILDENSTERN
What, my lord?

HAMLET
Make you a wholesome answer; my wit's diseased.


og når han så ikke vil ta et hint for det det er:

HAMLET
I do not well understand that. Will you play upon
this pipe?

GUILDENSTERN
My lord, I cannot.

HAMLET
I pray you.

GUILDENSTERN
Believe me, I cannot.

HAMLET
I do beseech you.

GUILDENSTERN
I know no touch of it, my lord.

HAMLET
'Tis as easy as lying: govern these ventages with
your lingers and thumb, give it breath with your
mouth, and it will discourse most eloquent music.
Look you, these are the stops.

GUILDENSTERN
But these cannot I command to any utterance of
harmony; I have not the skill.

HAMLET
Why, look you now, how unworthy a thing you make of
me! You would play upon me; you would seem to know
my stops; you would pluck out the heart of my
mystery; you would sound me from my lowest note to
the top of my compass: and there is much music,
excellent voice, in this little organ; yet cannot
you make it speak. 'Sblood, do you think I am
easier to be played on than a pipe? Call me what
instrument you will, though you can fret me, yet you
cannot play upon me.


Det er ikke en gal Hamlet. Det er en Hamlet som ikke kan fordra den han snakker med, som regner mannen som et slags undermenneske. Og med god grunn.


Holdningen til Polonius er mer leken. Han har ikke mye respekt for ham, heller; men han har nok til å ikke ignorere det han ber om (slik han gjorde med Guildenstern). Hamlet ba jo også skuespillerne om å ikke gjøre narr av Polonius i akt to.

LORD POLONIUS
My lord, the queen would speak with you, and
presently.

HAMLET
Do you see yonder cloud that's almost in shape of a camel?

LORD POLONIUS
By the mass, and 'tis like a camel, indeed.

HAMLET
Methinks it is like a weasel.

LORD POLONIUS
It is backed like a weasel.

HAMLET
Or like a whale?

LORD POLONIUS
Very like a whale.

HAMLET
Then I will come to my mother by and by.


Før Hamlet når morens rom får vi imidlertid Claudius' monolog, og jeg medgir i den forbindelse villig at jeg er lett ledet av taler. Før denne monologen er Claudius ond, slesk, manipulerende; halvveis gjennom den har imidlertid Patrick Stewart (som hele tiden har stått stille på kne) overbevist meg om at Claudius egentlig ikke er ond, og jeg synes synd på ham.

O, my offence is rank it smells to heaven;
It hath the primal eldest curse upon't,
A brother's murder. Pray can I not,
Though inclination be as sharp as will:
My stronger guilt defeats my strong intent;
And, like a man to double business bound,
I stand in pause where I shall first begin,
And both neglect. What if this cursed hand
Were thicker than itself with brother's blood,
Is there not rain enough in the sweet heavens
To wash it white as snow? Whereto serves mercy
But to confront the visage of offence?
And what's in prayer but this two-fold force,
To be forestalled ere we come to fall,
Or pardon'd being down? Then I'll look up;
My fault is past. But, O, what form of prayer
Can serve my turn? 'Forgive me my foul murder'?
That cannot be; since I am still possess'd
Of those effects for which I did the murder,
My crown, mine own ambition and my queen.
May one be pardon'd and retain the offence?
In the corrupted currents of this world
Offence's gilded hand may shove by justice,
And oft 'tis seen the wicked prize itself
Buys out the law: but 'tis not so above;
There is no shuffling, there the action lies
In his true nature; and we ourselves compell'd,
Even to the teeth and forehead of our faults,
To give in evidence. What then? what rests?
Try what repentance can: what can it not?
Yet what can it when one can not repent?
O wretched state! O bosom black as death!
O limed soul, that, struggling to be free,
Art more engaged! Help, angels! Make assay!
Bow, stubborn knees; and, heart with strings of steel,
Be soft as sinews of the newborn babe!
All may be well.


Now might I do it pat, now he is praying;
And now I'll do't.


Det er slik Hamlet kommer over ham, like etter at han har fått bevis på at farens gjenferd snakket sant og hevn-imperativet har blitt bekreftet. Og det var med Hamlet stående over onkelen, med kniven hevet, at alt ble svart og pausen begynte. Det er jo ikke mye til cliffhanger -- de aller fleste vet jo hvordan stykket går --, men etter å ha sett det morderiske uttrykket i David Tennants ansikt må jeg tilstå at jeg var litt i tvil selv. Det gikk imidlertid som det alltid går: Hamlet tenkte seg om:

And so he goes to heaven;
And so am I revenged. That would be scann'd:
A villain kills my father; and for that,
I, his sole son, do this same villain send
To heaven.
O, this is hire and salary, not revenge.
He took my father grossly, full of bread;
With all his crimes broad blown, as flush as May;
And how his audit stands who knows save heaven?
But in our circumstance and course of thought,
'Tis heavy with him: and am I then revenged,
To take him in the purging of his soul,
When he is fit and season'd for his passage?
No!
Up, sword; and know thou a more horrid hent:
When he is drunk asleep, or in his rage,
Or in the incestuous pleasure of his bed;
At gaming, swearing, or about some act
That has no relish of salvation in't;
Then trip him, that his heels may kick at heaven,
And that his soul may be as damn'd and black
As hell, whereto it goes.


Drap alene er selvsagt ikke nok når livet etter døden er slikt et viktig tema. Faren har jo alt fortalt Hamlet at han daglig brenner i fryktelig smerte for de syndene han ikke fikk søkt tilgivelse for før han døde.

Hamlet går videre til sin mor.

QUEEN GERTRUDE
Hamlet, thou hast thy father much offended.

HAMLET
Mother, you have my father much offended.

QUEEN GERTRUDE
Come, come, you answer with an idle tongue.

HAMLET
Go, go, you question with a wicked tongue.

QUEEN GERTRUDE
Why, how now, Hamlet!

HAMLET
What's the matter now?

QUEEN GERTRUDE
Have you forgot me?

HAMLET
No, by the rood, not so:
You are the queen, your husband's brother's wife;
And--would it were not so!--you are my mother.


Jeg tror jeg bare skal la den replikken stå ukommentert. Det fine med Shakespeare er at det han skriver som regel gjør seg best når det står alene (i alle fall dersom man gir det den oppmerkesomheten det fortjener); ulempen med Shakespeare er at det han skriver som regel gjør seg best når det står alene (i alle fall dersom man skal skrive en blog-artikkel om Hamlet).

Hamlet kommer så i skade for å drepe Polonius i den tro at han er Claudius, og angrer behørig på det, men mer som man vil angre på å ha kommet i skade for å drepe et tilbakestående kjæledyr enn et menneske. Polonius er ikke det det hele handler om. Han er der for å konfrontere sin mor. Hamlet er hard mot Gertrude og bringer henne til grensen av det hun tåler, da farens gjenferd dukker opp og forbarmer seg over henne.

Speak to her, Hamlet.

HAMLET
How is it with you, lady?


Jeg skulle ønske jeg kunne formidle skiftet i scenen idet Tennant leverte den replikken. Det gikk fra nærmest hysterisk konfrontasjon i det ene øyeblikket, til noe som bare kan beskrives som ømhet i det neste. Og det kom ikke brått, eller det føltes i alle fall ikke slik. Det er en fryd å se gode skuespillere takle et godt stykke. Hamlet gikk fra å være inkarnasjonen av rettferdig vrede, til en sønn bekymret for sin mor. Det var vakkert.

Som straff for galskapen og drapet på Polonius sender Claudius Hamlet til England -- offisielt for å få hjelpe ham, men i realiteten for å rydde ham av veien permanent:

KING CLAUDIUS
And, England, if my love thou hold'st at aught--
As my great power thereof may give thee sense,
Since yet thy cicatrice looks raw and red
After the Danish sword, and thy free awe
Pays homage to us--thou mayst not coldly set
Our sovereign process; which imports at full,
By letters congruing to that effect,
The present death of Hamlet. Do it, England;
For like the hectic in my blood he rages,
And thou must cure me: till I know 'tis done,
Howe'er my haps, my joys were ne'er begun.


(Dere trenger ikke bekymre dere, hvis dere mot formodning ikke har lest/sett stykket: Hamlet dør ikke. Han endrer brevene Rosenkrantz og Guildenstern bærer fra at man skal henrette Hamlet til at man skal henrette bærerne av brevene. End result: Rosenkrantz and Guildenstern are dead.)

Med Hamlets bortsendelse og farens død går Ophelia fra forstanden:

poor Ophelia
Divided from herself and her fair judgment,


og Laertes kommer tilbake til Danmark med et opprør i ryggen og mord i sinne, for å finne sannheten bak farens endelikt:

His means of death, his obscure funeral--
No trophy, sword, nor hatchment o'er his bones,
No noble rite nor formal ostentation--
Cry to be heard, as 'twere from heaven to earth,
That I must call't in question.

KING CLAUDIUS
So you shall;
And where the offence is let the great axe fall.
I pray you, go with me.


Gertrude sto fortsatt ved Claudius' side på dette tidspunktet, og betydningen av ordene gikk ikke upåaktet hen. Gertrude er ikke bare et blindt offer i denne oppsetningen. Fra konfrontasjonen med Hamlet av er hun klar over at hun ikke kan stole på Claudius, og denne scenen bekrefter det. Det får betydning for tolkningen av slutt-scenen.

Gertrudes manglende tiltro til kongen er selvsagt ikke ubegrunnet: Claudius har ikke gitt opp planene om å få Hamlet drept, selv om England feilet. Han spiller på Laertes' sinne:

KING CLAUDIUS
Hamlet comes back: what would you undertake,
To show yourself your father's son in deed
More than in words?

LAERTES
To cut his throat i' the church.

KING CLAUDIUS
No place, indeed, should murder sanctuarize;
Revenge should have no bounds.


Det er selvsagt herlig ironisk at Claudius, som Hamlet søker å hevne sin fars drap på, erklærer hevn en så hellig handling.

Claudius og Laertes legger en todelt plan. Claudius skal lure Hamlet til å godta en fektekamp med Laertes ved å vedde i Hamlets favør; Laertes skal på sin side ha et skarpt sverd, heller enn det tradisjonelle butte som Hamlet vil bruke, og vil dyppe det i gift som vil drepe Hamlet selv ved det minste risp i huden; Claudius skal dessuten forgifte et glass vin i tilfelle Laertes' plan slår feil.

Midt i denne planleggingen kommer så Gertrude inn og forteller at den gale Ophelia nå er død, druknet.

Og det er med den viten publikum så ser Hamlet returnere til Danmark, hvor han møter graveren:

HAMLET
Whose
grave's this, sirrah?

GRAVEDIGGER
Mine, sir.

HAMLET
I think it be thine, indeed; for thou liest in't.

GRAVEDIGGER
You lie out on't, sir, and therefore it is not
yours: for my part, I do not lie in't, and yet it is mine.

HAMLET
'Thou dost lie in't, to be in't and say it is thine:
'tis for the dead, not for the quick; therefore thou liest.

GRAVEDIGGER
'Tis a quick lie, sir; 'twill away gain, from me to
you.

HAMLET
What man dost thou dig it for?

GRAVEDIGGER
For no man, sir.

HAMLET
What woman, then?

GRAVEDIGGER
For none, neither.

HAMLET
Who is to be buried in't?

GRAVEDIGGER
One that was a woman, sir; but, rest her soul, she's dead.


Hele tiden vet vi at det er Ophelia som skal gravlegges der, mens Hamlet utveksler vittigheter med graveren. Vi ler, men vi har dét i bakhodet at Hamlet er uvitende om det som har skjedd, og som må slå ham hardere enn de fleste. Sa jeg hjerteskjærende?

Benjamin kalte Hamlet et barokk-stykke, og om man leser denne scenen på kirkegården kan man vanskelig hevde at han tar feil. Memento mori er stavet ut i ikke helt subtile vendinger. Selvsagt inkludert den kjente posituren med hodeskallen:

Alas, poor Yorick! I knew him, Horatio.

(Det er nemlig ikke i forbindelse med "to be or not to be" at hodeskallen dukker opp. Man bør ikke ta all lærdom fra tegneserier.)

I skjul ser Hamlet og Horatio begravelsesfølget komme, og spekulerer i hvem denne kvinnen er som følges av en konge og en dronning. Og som presten bare nødig vil gi de mest nødvendige ritualer (fordi det er tvil om hun tok selvmord).

LAERTES
Lay her i' the earth:
And from her fair and unpolluted flesh
May violets spring! I tell thee, churlish priest,
A ministering angel shall my sister be,
When thou liest howling.

HAMLET
What, the fair Ophelia!


Det er tragisk. Det er det det er. Kall det hjerteskjærende, rørende, gripende, hva du vil. Det er tragisk. Og David Tennant gjør tragisk ekte. Det var ikke en stilisert sorg og fortvilelse i Hamlets angrep på Laertes.

I loved Ophelia: forty thousand brothers
Could not, with all their quantity of love,
Make up my sum.


Det er dette som er stykkets virkelige tragiske høydepunkt. Frem til dette tidspunktet har det aldri vært helt klart om Hamlet virkelig elsket Ophelia: Alle handlingene hans i så måte har vært tvetydige og forvirrende. Desto sterkere det tragiske når han så kraftig erklærer sin kjærlighet når det både er for sent, og, kanskje viktigere, for sent som følge av hans handlinger. Ophelia er død, det er ingen vei tilbake, og hun døde gal i den tro at han ikke elsket henne.

Det er til å gråte av. Og det gjorde jeg selvsagt.

Etter å ha summet seg angrer Hamlet på utbruddet mot Laertes, og når Claudius' forslag om en fektekamp. Horatio antyder at Hamlet nok kommer til å tape, men

HAMLET
I do not think so: since he went into France, I
have been in continual practise: I shall win at the
odds. But thou wouldst not think how ill all's here
about my heart: but it is no matter.

HORATIO
Nay, good my lord,--

HAMLET
It is but foolery; but it is such a kind of
gain-giving, as would perhaps trouble a woman.

HORATIO
If your mind dislike any thing, obey it: I will
forestall their repair hither, and say you are not
fit.

HAMLET
Not a whit, we defy augury: there's a special
providence in the fall of a sparrow. If it be now,
'tis not to come; if it be not to come, it will be
now; if it be not now, yet it will come: the
readiness is all: since no man has aught of what he
leaves, what is't to leave betimes?


Man skulle nesten tro Hamlet hadde lest Hagakure.

Om ikke år med kulturell oppforstring hadde gjort jobben, vet vi altså nå fra teksten selv at det kommer til å ende med Hamlets død (man får ikke slike frampek uten grunn). Hamlet selv fremstår som stadig edlere idet han ber Laertes om å tilgi ham før de setter igang. Laertes er tilbakeholden -- man bør kanskje ikke tilgi når man er like ved å ta hevn.

Når første stikk går til Hamlet drikker kongen Hamlets skål, og plasserer en perle i glasset til hans ære -- og forgifter dermed begeret -- før han nøder Hamlet å drikke. Hamlet takker imidlertid nei så lenge kampen varer. Men ved andre stikk til Hamlet griper Gertrude begeret.

KING CLAUDIUS
Gertrude, do not drink.

QUEEN GERTRUDE
I will, my lord; I pray you, pardon me.


Gertrudes handling fremstilles gjerne som en ulykke, og Gertrude selv som et uvitende offer. Men Gertrude i denne oppsetningen er så mye mer. Hun vet at begeret er forgiftet idet kongen ber henne om å ikke drikke, men drikker likevel. Det frister nok ikke å leve med mannen som tok livet av din forrige mann og nettopp forsøkte å drepe din sønn.

I mellomtiden sårer Laertes Hamlet (i denne oppsetningen utenfor kampen idet Hamlet står med ryggen til), og Hamlet tar fra ham sverdet og risper ham med det. Døende forteller Laertes Hamlet at han også snart vil dø og avslører Claudius' plan. Hamlet stikker onkelen med det forgiftede sverdet, og tvinger ham så til å drikke den forgiftede vinen:

Here, thou incestuous, murderous, damned Dane,
Drink off this potion. Is thy union here?
Follow my mother.


Laertes viser seg ytterligere fra en god side:

Exchange forgiveness with me, noble Hamlet:
Mine and my father's death come not upon thee,
Nor thine on me.


Og det er båndet mellom Horatio og Hamlet som fremstår som hovedfokus mot slutten:

HORATIO
I am more an antique Roman than a Dane:
Here's yet some liquor left.

HAMLET
As thou'rt a man,
Give me the cup: let go; by heaven, I'll have't.
O good Horatio, what a wounded name,
Things standing thus unknown, shall live behind me!
If thou didst ever hold me in thy heart
Absent thee from felicity awhile,
And in this harsh world draw thy breath in pain,
To tell my story.
...
The rest is silence.
...

HORATIO
Now cracks a noble heart. Good night sweet prince:
And flights of angels sing thee to thy rest!


Og så tar unge Fortinbras, som hele tiden har spøkt i bakgrunnen, over Danmark.

Her kan dere finne en versjon av teksten. Det hele er jo notirisk usystematisk med en rekke alternative versjoner. Hvis dere ikke allerede har gjort det, anbefaler jeg dere å gå ut og anskaffe en akademisk utgave av teksten. Cambridge har en god en.

Comments

Tor,  06.12.08 12:00

Jeg likte også stykket veldig godt, men da jeg hverken har sett eller lest det før fant jeg det til tider litt vanskelig å følge med. Fysikere er nok ikke vant til slikt språk på samme måte som litteraturvitere. Jeg foreslår derfor at neste gang vi skal se Shakespeare skriver du artikkelen på forhånd, så jeg kan lese den før vi ser stykket. Det er i alle fall mange ting som gir mer mening når jeg kan lese det i ro og mak mens jeg fortsatt husker hva vi så.

Egentlig burde man kanskje se slike stykker to ganger?

Uansett, David Tennant er helten. Det eneste jeg er bittelitt skuffet over er at han ikke snakket skotsk. Det er jo ikke akkurat som om Hamlet var engelsk.

Ole Petter,  06.12.08 11:59

Bra artikkel! Morgenbladet bør gi deg en fast spalte.

Camilla,  06.12.08 12:02

Takk, Ole Petter. Jeg skal ta det opp med dem. Men det holder kanskje ikke med en spalte (med mindre de lar meg bruke veldig liten skrift.

Og Tor: Jeg støtter helhjertet forslaget om å se stykket to ganger. Om det bare fantes billetter.

Are,  06.12.08 12:36

Veldig bra, Camilla!
Når jeg en dag ser Hamlet på teater vil jeg sette langt mer pris på stykket etter at jeg nå har lest teksten din.

Skybert,  06.12.08 17:05

Jeg skulle til å si at nå slipper jeg å se eller lese Hamlet. Men artikkelen er alt for lang. Hva med et kortere sammendrag?

Anders,  06.12.08 18:04

Alle dør. The end.

Camilla,  06.12.08 20:47

Alle dør, utenom Horatio og Fortinbras.

Camilla,  11.12.08 17:48

Jeg må si meg fornøyd med at vi fikk det med oss i tide.

Camilla,  27.07.09 00:54

Det ser forøvrig ut til at Hamlet blir tilgjengelig på dvd også. Jeg ser veldig frem til det.

Camilla,  27.07.09 16:04

Og her kan man kjøpe dvd-versjonen av King Lear med Ian McKellen, som jeg så i Stratford og som virkelig var veldig bra.

Camilla,  13.01.10 17:45

Her kan man nå kjøpe stykket på dvd.
Category
Theatre
Tags
London
David Tennant
Hamlet
William Shakespeare
Patrick Stewart
Royal Shakespeare Company
høykultur
klassikere
geeks
Views
3732
Google hits
31
Last google search
den onde røper foul deeds will rise