Før jeg skriver et ord i denne artikkelen vil jeg avklare at jeg kun videreformidler kunnskap fra en artikkel skrevet i Scientific American Januar 2007, og er kun ansvarlig for oversettelsesfeil.
Men likesåfullt er det en universiell hendelse på mange måter.

Hva er en planet?

Hva er en planet kan man spørre seg, og da er det en gruppe i samfunnet som har tatt på seg oppgaven å besvare slike litt vage filosofiske spørsmål. Det er de sprø astrofysikerne selvfølgelig.

Vi, altså jeg og forhåpentligvis en del andre har vokst opp med konvensjonen at det finnes 9 planeter og en stjerne, altså solen i vårt solsystem. Det har heller ikke alltid vært sånn og det var vel prisgitt fremtiden hvor lenge det skulle forbli på den måten.
Med litt historisk tilbakeblikk på universet så var jo jorden som kjent flat, men viktigere er at den også på den tiden var universets sentrum. Det er jo også et ubestridelig faktum at jorden nettopp var det kjente universets sentrum på den tiden. Exhoobjektivisme var sjelden kost og man baserte selvfølgelig eksistensialismen på det mest håndfaste man hadde, egoet. Altså seg selv.

Etter denne modellen, altså klassisk astronomia var altså Jorden i sentrum så fulgte Månen, Mercury, Venus, Sola, Mars, Jupiter og til slutt Saturn.
Selv om dette selvfølgelig var noe upresist definert er jeg fremdeles imponert over hvor bra de estimerte avstanden legemene imellom, men dette skyldes garantert min manglende kunnskap om hvordan de observerte planetene.

En veldig viktig dato for oss om solsystemets historie er 1543. Da overtalte Nicolaus Copernicus, (med risiko for å bli brent på et bål). Sine medastronomer om at jorden faktisk var en planet i seg selv og at den likesåfullt som alle de andre kjente plantene kretset om Solen som var omkretsens sentrum. Etter det var det fritt frem for enhver med et godt teleskop og en hvis interesse å befolke planetlisten.

I 1781 da jeg var nøyaktig -200 år ble Uranus oppdaget. I 1801 Ceres, 1802 Pallas, 1804 Juno, 1807 Vesta, 1845 Astraea, 1846 Neptun, 1847 Hebe, Iris og Flora, 1848 Metis, 1849 Hygiea, 1850 Parthenope, Victoria, Egeria, 1851 Irene, Eunomia.

Men så var det noen som syntes at dette på en måte begynte å gå litt over styr. Og med full rett, for hvis ikke noen smarte personer hadde kommet på å definere begrepet asteroide hadde vi nå hatt 135.000 kjente planeter i solsystemet. Det hadde nok bremset entusiasmen hos de fleste for å lære planetene på rams og rekke.

Så i 1852 ble asteroidene slettet som planeter i solsystemet og per konvensjon omtalt som Asteroider. Det var på en måte ganske tilfallende siden mange av asteroidene var samlet i et belte i omløpende krets rundt Solen, så som planetene. asteroidene var forholdsvis små og de fleste var kantete og langt fra sfærisk som planetene av en hvis størrelse er.
Siden de fleste asteroidene er å finne i dette "beltet" kalt -the Kuiper Belt så er det blitt den offesielle betegnelsen på asteroidene. Altså KBO - Kuiper Belt Object.

I 1930 ble planeten Pluto oppdaget og lagt til i listen over planeter, denne ligger veldig langt ut i Solens gravitasjonsdisk, Pluto var sfæreformet og tilfredstilte de konvensjonelle kravene til å være en planet, så det var den. Den ble spekulert i å være den mytiske planet-X som skulle kunne forklare uregelmessigheter i planeten Neptuns bane.
Da kan de mest våkne av dere kanskje spørre hvorfor i alle dager skulle noen kunne tro at dette var Planet-X (romertall ti) da det faktisk var den 9.ende planeten. Da har man noen mulige svar. a) X er ikke romertallet ti med objektet ukjent. Eller b) jeg har unlatt å forklare videre om Ceres den sfæreformede asteroiden.

For enda Ceres var en av objektene som ble decimert i den store asteroideslettingen i 1852 var det ikke helt avklart hvor vidt Ceres var en planet eller ikke. Den er jo større en Pluto og har en sfærisk form. Da har vi altså 10 planeter. Men siden den allerede var fjernet fra planetariene var det ingen hast med å bringe denne inn i kulden av "interstellar space" igjen.

Det er også en av de følgende årsakene til at astronomene måtte tenke på å omdefinere paradigmene, med oppdagelsen av enda en planet enda større enn Pluto i 2005 ble dette enda mer prekært. The planet formerly known as "2003 UB313 Xena" eller Eris om du vil.
Eris krevde at man tok stilling til følgende problemstilling.
Hvis Pluto er en planet da må Eris også være det, samtidig må alle andre KBO'er omdefineres som planeter. I mellomtiden har man også fått kraftigere teleskoper og funnet ut at det er uavhengige "rouge" planeter som svever rundt i rommet utenom noen stellargravitasjon.

For å da skille mellom hva som er hva kom forslaget fra Alan Stern & Harold Levison fra Southwest Research institute om å definere en planet som: Et legeme mindre massivt enn en stjerne, men stor nok for dens gravitasjonskrefter til å ha overvunnet sin strukturelle formasjoner og omformet seg til en sfære.
Dermed ville de fleste KBO'ene falle utenfor. Men Pluto ville forbli en planet ut av forkjærlighet for konformitet. Det ville da som nevnt også føre til at Ceres og Eris og alle andre KBO'er som passet til formaldefinisjonen, kunne omtales som planeter. Det er også vanskelig å observere formen på mindre KBO'er på lang avstand og dermed ville deres definisjon forbli uavklart. En annen problemstilling er også hvordan skal man kvantifisere graden av rundhet til et objekt.

Det nye forslaget til definisjon av planet var: det samme som før, men også det at planetens gravitasjon har absorbert eller fortreng/avledet sine nærmeste ikke planetariske objekter. Altså Asteroider og slikt.

For å gjøre dette tydeligere for dere så ligger det ikke bare ett Kuiper belte med Astroider, men det var det første som ble oppdaget. Derav navnet. De fleste større planeter fortrenger asteroidene sånn at de samler seg i beltesvermer mellom planetene. Asteroidebeltet mellom Jupiter og Neptun heter foresten Trojans og Plutinos. Disse Asteroide beltene kalles en stabil resonans til de større planetenes bane.

Det er nettop disse egenskapene Pluto, Ceres og Eris er for små til å ha. De er ikke så store at de kan sope med seg mindre fragmenter og samle de i en resonerende bane. De har ikke gravitasjonspåvirkning nok til å fortrenge nærliggende objekter og de kan heller ikke avlede et objekt på kollisjonskurs via sin egen gravitasjon.

For pedanter skal det nevnes at Asteroider og Kometer som treffer en Planet "dead on" midt i blinken. Vil penetrere gravitasjonskreftene dog i jordens tilfelle brenne i atmosfæren før den treffer. Men Asteroider i sin normale bane vil ikke treffe en planet fra en sånn vinkel siden de allerede er sopet inn i en stabil resonans av de større Planetene. Da er det en annen sak med kometer.

Selv om det var bred uenighet om redefinisjonen av begrepet planet var alle enige om at noe burde gjøres. Så i mangel av bedre forslag ble en ny konvensjon vedtatt.

Pluto har falt fra og vi har per i dag 8 verifiserte Planeter i vårt solsystem.

Hvis man syntes at dette var mye oppstyr omkring ordlyden av et begrep så er det ingenting mot debatten rundt definisjonen av Stjerner, Brune dverger og Sub-brune dverger. For ikke å snakke om Rouge Planets og supermassive objekter.

Jeg bare sier det Astrofysikerne har all morroa!